Gå til innhold
vin&grønt

Thailand Tråden

Recommended Posts

Hiawata

Tockaygekko er fantastisk stilige. :D

Endret av hiawata

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Zodiac666

Pøs på, du har virkelig gjort noen glimrende observasjoner av thaiene og det merkes at du har bred erfaring.

Det du nevner om sjåfører på yaba, jeg var dum nok til å ta meg en tur til floating market, sjåføren kjørte en liten minbus, farten lå jevnt på 130-150 kmt hele veien, ikke var det bilbelter heller, når man kom fram viste det seg at hele greia var var en gedigen turistfelle med sterkt overprisede varer.

En ting jeg syns du burde skrive om er det her med å Gain face/vinne ansikt, og Thaienes forhold til økonomi.

Jeg fikk ihvertfall med meg at det var veldig viktig å skryte på seg ting og leve over evne for å vise andre at man er suksessfull, det virket som de ikke hadde evnen til å spare.

Endret av Zodiac666

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
zokrates

Hei, vin&grønt, jeg har noen spørsmål.

Hvor mye koster en bungalow pr.mnd med minimum av fasiliteter, inkludert toalett og vann, men uten strøm? Med strøm?

Eller eventuelt lignende (billig) overnatting som bungalow?

Er det stor prisforskjell på de forskjellige øyene som ligger i nærheten av Koh Phangan?

Hvor mye koster "familieavgiften" (ca. pr.mnd) hvis man skal bo i lengre tid på slike øyer som f.eks. Koh Phangan? Hvis ikke blir det vel mange gebyrer til politi etc.?

Kan man bo der hele året uten visum eller spesiell søkndad?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
zokrates

Har et par spørsmål til, hvor mange Thailendere kan snakke Engelsk, på små øyer som f.eks. Koh Phangan?

Hvor lang tid tar det å lære å snakke og forstå basic Thailandsk, i forhold til f.eks, engelsk. Siden jeg ser engelskspråklige filmer og tv-serier utekstet uten problem, så hadde det ikke tatt lang tid for meg å snakke rimelig bra engelsk, (tror jeg) selv om jeg har veldig, veldig liten trening i å snakke engelsk. Med Thailandsk så starter man fra scratch...

Hvis man menger seg ganske mye med lokalbefolkningen, 3-6-9-12-24 mnd?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
zokrates

Hva med kriminalitet som ran og tyveri på Koh Phangan? Mye, lite, middels, akseptabelt?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Hva med kriminalitet som ran og tyveri på Koh Phangan? Mye, lite, middels, akseptabelt?

Det er mye kriminalitet i Thailand, men det er stort sett i forbindelse med prostitusjon. I forhold til alle turistene og alt som skjer i Thailand så er det lite. Menn som plukker opp damer "som ikke er damer" og de som kjøper sex av "freelancere" er de som oftest blir utsatt for ran eller tyveri. Vold skjer som regel bare hvis du opfører deg på en måte som provoserer Thaiene.

Damer som jobber i vanlige barer og klubber er registrert av politiet og de gjør som regel ikke noe ulovlig fordi poliyiet alltid for tak i deg. Husk at hvis en "damevenn" stjeler pengene dine (f eks når du sover) ser politiet på deg som en dust og fortjener å bli lurt. Tre ting går igjen ved ran og tyveri. Damer som tilbyr sex til turister uten og jobbe i en bar, Katoyer (transvesitter) som oftest reker rundt på strender, og hvis du menger deg med folk som bruker Yaba. Yaba = trøbbel.

På Koh Phangen er det lite av av både damer og Katoyer, men det kommer en del til fullmoon party. Disse er ikke registrert hos politiet og ofte innblandet i tyverier. Nesten all kriminalitet skjer i forbindelse med dette party. Som alle andre steder i Thailand så ikke vift med penger, gull , kamera eller synlige verdier.

Kredittkortet bør også ligge hjemme når du skal på party. Det som du oftest blir utsatt for er scam. De lurer deg hele tiden, oftest uten at du merker det og som regel uten store økonomiske tap. Kvinner bør være forsiktig å bli en med ukjent Thai alene, men slik er det vel overalt.

På de årene jeg har vært i Thailand har jeg aldri blitt rana eller utsatt for tyveri eller vold. Hvor mange ganger jeg har blitt lurt vet jeg ikke, men slik må man lære av erfaring.

Det begynner på flyplassen da taxien lurer deg til å betale tredobbel pris. Alle reisebyråene på Khaosan road er også full av scams. Stol aldri på en Thai, når det er penger innblandet. Jeg gjentar aldri stol på en Thai når det er penger innblandet. Det er bare å røyke seg skev å smile tilbake når Thaiene viser sitt fake smil. Da kan du kose deg uten problemer.

Koh Phangan er jo så lita så det tar ikke lang tid før du kjenner "alle".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Har et par spørsmål til, hvor mange Thailendere kan snakke Engelsk, på små øyer som f.eks. Koh Phangan?

Hvor lang tid tar det å lære å snakke og forstå basic Thailandsk, i forhold til f.eks, engelsk. Siden jeg ser engelskspråklige filmer og tv-serier utekstet uten problem, så hadde det ikke tatt lang tid for meg å snakke rimelig bra engelsk, (tror jeg) selv om jeg har veldig, veldig liten trening i å snakke engelsk. Med Thailandsk så starter man fra scratch...

Hvis man menger seg ganske mye med lokalbefolkningen, 3-6-9-12-24 mnd?

De fleste Thaier på turiststeder snakker såkalt Thailish. En primitiv form for engelsk, men nok til å kommunisere. Hvor fort du lærer Thai er umulig å svare på det er stor forskjell på folk.

Thailandsk er et enkelt språk med lite gramatikk og utfordringen ligger i uttalen. Er du litt ivrig så lærer du nok til å imponere Thaiene etter tre mnd.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Hei, vin&grønt, jeg har noen spørsmål.

Hvor mye koster en bungalow pr.mnd med minimum av fasiliteter, inkludert toalett og vann, men uten strøm? Med strøm?

Eller eventuelt lignende (billig) overnatting som bungalow?

Er det stor prisforskjell på de forskjellige øyene som ligger i nærheten av Koh Phangan?

Hvor mye koster "familieavgiften" (ca. pr.mnd) hvis man skal bo i lengre tid på slike øyer som f.eks. Koh Phangan? Hvis ikke blir det vel mange gebyrer til politi etc.?

Kan man bo der hele året uten visum eller spesiell søkndad?

Du finner priser i alle klasser og det kan lønne seg å kikke på flere steder før en gjør avtale om langtidsleie. Det vil også variere veldig på pris fra turiststeder og vanlige hus utenfor turistfella. Skal du bo på Koh Phangan vil jeg absolutt anbefale å bo i eller like ved Chaluk Lam. Bare husk at det på store Partydager er kontroll utenfor 7/11.

Der finner du det du trenger og har minst problemer med politi og lokalbefolkning.

Det meste av problemer finner du rundt Haadrin, stranda med fuklmoon party og ikke en plass og bo over lang tid.

Dette er en typisk bungalow på stranden i Chaluk Lam. Kjøleskap, bad, lite kjøkken og balkong med hengekøye. Vifter og seng med moskitonett. Ink strøm.

Koster ca 1000-1500kr pr mnd.

IMG_1481.jpg

Dette huset leide jeg i Nong Khai på grensen til Laos for 1000kr i mnd.

4 soverom med aircondition, kjempestor stue, to kjøkken (inne og ute),

liten hybel til hushjelp, stor garasje under huset, tre balkonger og midt i sentrum.

Ikke luxus, men helt grei standerd. Uten strøm.

ng2.jpg

ng1.jpg

Du skal ikke betale noe familieavgift. Leier du bungalow av de rette folka har du allerede en familie som vil hjelpe deg. Politiet trenger du heller ikke betale. Du må sørge for at du ikke blir tatt og den største tabben du gjør er og kjøre rundt på sykkel med drugs i lomma eller ved å røyke i eller rundt fulll moon party. En venn ble tatt forrige år i Thong Sala med en sneip cannabis i lomma.

Det kosta 18000.- norske oljepenger.

Koh Thao og Koh Samui er dyrere enn Koh Phangan.

Visum får du automatisk (30 dager) ved ankomst. Skal du være lenger så søk visum før du reiser og får da tre mnd som kan fornyes. Hvor lenge visum du kan få kommer litt an på hvor gammel du er og hva slags visum du ønsker. Det finnes mange muligheter og du kan også bare ta en liten tur til Laos, Cambodia eller Malaysia på en såkalt visarun.

Aldri la et reisebyrå i Thailand ordne visum, da får du et fake stempel som kan gi deg problemer når du skal ut av landet.

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Første fisketur

En dag ble jeg med en fisker ut for å fange blekksprut. Det var han som hadde lært Piijohn å kjøre longtail, en typisk thailandsk lang slank fiskebåt med motoren og propellen på en slags vektstang slik at man holder motoren med en kort stang og propellen sitter i enden av en lang stang.

Båten blir da styrt ved holde motoren i balanse slik at man hever og senker propellen etter hvor grunt det er og skyver den motsatt av den retningen man skal. Den bråker som en dragster og kan være veldig hurtig.

Picture105.jpg

islandsandbeaches107.jpg

Long_tail_sunset_cave_new.jpg

En longtail båt trenger en erfaren ”kaptein” og det var It.

Han var 58 år og hadde fisket hele livet. Båten hans var av den store typen og noen ganger ble han chartret av turister. På midten av båten var det en kum og det var boret hull i sidene på båten slik at kummen hele tiden var fylt med friskt vann og der kunne man oppevare fisk og andre sjødyr ferske helt til de skulle nytes. Det var plass til ca 15 mennesker, men nå var det kun oss to.

Jeg hadde tatt med meg min egen proffe havfiskestang i tilfelle det skulle dukke opp hai eller to.

Det var kun 5 minutter å kjøre før dreggen ble kastet. Vi lå sammen med 30-40 småbåter rett utenfor landsbyen og det var første gang jeg så den fra sjøsiden. Alle båtene hadde ei ”dyrkelampe” montert på rekka.

Den var nok ikke egnet til dyrking, men den kunne ligne en vekstlampe med et sterkt grønt fluoriserende lys. Lampen brukes til lystring slik at blekkspruten kommer opp til overflaten og kan fanges med hov eller fiskes med en krok med en liten bit sugerør. Det var et flott skue å se alle de grønne lysene i det beksvarte mørket.

Det første It gjorde var å dra fram en liten pose pot. Han fortalte at han nesten hadde sluttet å røyke og drikke så ikke kona skulle drepe ham og etter at jeg så kona så skjønner jeg frykten.

Hun veide over 200kg og måtte bruke en bambusstokk for å gå hvis hun ikke brukte den til å slå etter sønnen når hun hadde snust seg til et av gjemmestedene hvor han røykte bong.

De hadde også en datter på 25 som var en slankere utgave av mora, men dog minst 150kg.

Jeg klarte selvfølgelig å få en vannsprut på pakken med mine blå rizzla og begynte å pønske ut hvordan jeg skulle få røyka meg skakk. Man kan jo ikke dra på fisketur uten å være i form, men It løste problemet så fort han skjønte problemet. Han snakket ikke Engelsk og dialekten var ikke lett å forstå selv om jeg kunne litt thai. It dro fram noe brunt papir som var laget av bambus. Gresset ble stappet oppi som et vanlig papir men hadde ikke lim så det måtte holdes sammen av fingrene. En teknikk jeg fort ble dus med. Jeg fyrte opp og It monterte ”dyrkelampa” og fant frem fiskesnører.

Etter to slike jointer var vi klare for blekksprut.

Jeg fikk en primitiv innføring i kunsten å fiske blekksprut, men skjønte ikke bæret. Jeg vet ikke om det var potten eller dialekten som hadde skylda.

It var den råeste fiskeren jeg har sett.

Han brukte både armer og bein. Et snøre var festet i foten og to andre hadde han i nevene.

Det lignet mer på veving enn fisking.

Det gikk ikke mer enn et minutt før han kastet den første blekkspruten i kummen og så begynte han å sjonglere med snørene og dro opp den ene etter den andre. Det var helt rått å følge med hans fisketeknikk og jeg måtte ha en joint til mens jeg prøvde å skjønne hvordan han gjorde.

Mens jeg røkte min tredje på en halvtime forklarte han en gang til hvordan jeg skulle gjøre og da gikk det opp et lys. Spruten beit jo ikke som en fisk. Den nærmest sugde seg på og det var ingen napp å føle. Kroken hadde heller ingen mottagere så når tyngden på snøret økte med et par gram var det bare å holde tunga rett i munnen og dra forsiktig opp uten å stoppe.

Neste halvtimen hadde jeg allerede fått 17 stykker. Noen ganger fikk jeg to av gangen. De beit seg fast i hverandre.

Det var stadig blekkspruter å se i skinnet fra det grønne lyset. Jeg trædde en sprut på en stor krok og slengte ut min fireline og festet stanga i båtripa. Noen minutter senere smalt det i stanga og jeg trodde at hele festet skulle bli slitt i filler, men jeg fikk stanga over i hånda og kjente noe jævlig vilt. Etter en slitsom men kul kamp lå en barracuda på rundt 6 kilo i bunnen av båten.

Tre timer senere hadde vi 7 barrakuda, 5 spanish makrell og en kingfish.

Alle sammen på 4-6kg.

Sammen hadde vi også klart å dra opp nesten 60kg sprut. Jeg var svart fra topp til tå, men hadde klart å bidra litt til fangsten.

De jævlige blekksprutene likte å tømme seg for blekk når de kom i båten, noe som var lett å se på en lyshåret nordmann i hvit T-shirt.

Etter å ha lempet ut fangsten på brygga kjørte en pickup den opp til restauranten til datteren. Det var ikke rare spisestedet og jeg hadde aldri sett folk der. Jeg vet ikke om det hadde noe med at hun og mora satt der og kikket på alle som passerte. Mora kunne jo skremme faen sjøl og datteren som hette Panee var ikke snau hun heller.

Jeg fant fort ut at man ikke skulle skue hunden på håret og måtte erkjenne at de to matronene var meget hyggelig selv om jeg ikke var helt trygg på mora.

Panee grillet en barrakuda og noe blekksprut, uten at jeg ble imponert av hennes kokeferdigheter.

Likevel smakte det utrolig godt med mat og øl.

Da maten var fortært var det jo på tide med en joint. Jeg fikk tak i nye store rizzla og jeg ble sittende å røyke alene mens hele familien kikket på meg.

Faren med et lurt blikk, broren med et blikk som en speedfreak som vekslet mellom meg og mora. Panee så ut som et spørsmålstegn. En halv time senere gikk mora over gaten og inn i deres store hus.

Jeg trodde først at It var en fattig fisker, men de var velstående og som i alle andre Thaifamilier, er mora sjefen og styrer pengepungen.

De tre andre satt stumme å så på huset.

Et lys ble slukket og da ble det liv. Panee åpnet flere øl og nå røyka plutselig alle og stemninga var merkbart bedre etter mora hadde lagt seg. Ingen tvil om hvem som var sjefen der i gården. Det ble en natt jeg aldri glemmer. Ikke bare fisketuren, men etter denne turen fikk jeg noen gode venner som jeg fortsatt besøker når jeg er på øya.

Et halvt år senere døde dessverre It av hjerteinfarkt.

Endret av vin&grønt
  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Full Moon

Det kom flere og flere turister og månen ble større og større. Det var før fullmåne og øya gjorde seg klar til Full Moon Party.

Koh Pha-ngan er jo verdenskjent eller beryktet for sine party.

Da er det bare og bøtte inn på noen redbull eller annet oppkvikkende og reise til andre enden av øya. Det er ikke lurt å dra med seg noe å røyke til dette Party da narkopolitiet fra Bangkok kommer og tvinger de lokale grisene til å sette opp veisperringer og snuse etter dop.

Selv sitter herrene fra Bangkok sivilt på stranda og leter etter jointrøkende turister og deres kredittkort. Jeg kunne ikke reise på et slikt party uten å røyke litt så jeg spurte Mr Ong hvordan jeg skulle fikse det. Når skal du dra spurte han. Jeg sa at jeg tenkte å dra ved midnatt og han ba meg å komme bort til ham før jeg dro.

Da jeg kom dit sto det en politisykkel utenfor og i hagen satt det noen venner av Mr.Ong og to uniformerte politimenn.

Jeg dro kjensel på de to politimennene. De bodde i landsbyen og jeg hadde sett dem skjene rundt på motorsykkelen flere ganger. Nå satt de å drakk Lao Khao, en slags risbrennevin som smaker dårlig hjemmebrent. De presenterte seg som Ed og Zack og tilbød meg et glass av den forferdelige spriten, og jeg takket ja kun for høflighetens skyld.

Planen var altså at jeg skulle sitte på dem til Haadrin, stranda hvor festen forgår.

Spriten holdt på å ta livet av meg så jeg fikk Ed til å kjøre til nærmeste butikk og kjøpe noen øl. Zack dro fram en bong og begynte å lage bongmiks. Dette ble nok morsomt tenkte jeg med et snev av angst.

Bakpå motorsykkelen til to rusa politimenn gjennom 10km jungel og 20km dårlig vei derav 3km med noe av den farligste veien i verden. Den siste biten er så farlig at den nesten ikke går å beskrive. Den er så bratt at det i regnvær ikke går å stoppe når man har startet på oppstigningen fordi sykkelen vil skli bakover. Det nytter heller ikke å gire ned for når du bruker kløtsjen stopper sykkelen og når du slipper den steiler sykkelen og du faller bakover.

For å få deg selv og sykkelen uskadet til toppen må du kun bruke første gir med full gass og håpe at kjøreferdighetene er så gode at du samtidig klarer å takle svinger med dype huller i veien og livsfarlig møtende trafikk. Når du lettet kommer på toppen går det like bratt utforbakke før du kommer til neste utfordring. At 30 tusen rusa mennesker skal denne veien gjør alt meget utrygt. Spesielt farlig er de pickupene som kjører i skytteltrafikk med turister og vil klare mest mulig turer. Klarer du de tre km uten og tryne kan jeg garantere at en øl smaker bedre enn den noen gang har gjort før.

Her er en liten video av veien på en rolig formiddag. Vanskelig å se hvor bratt det er på bilder eller video. http://kohphangannews.org/modules.php?op=m...nload&cid=7

Og et par videoer fra party

http://www.youtube.com/watch?v=mrhnvUxAbx0...feature=related

Senere har jeg tryna 3 ganger på denne strekningen.

Jeg visste at Thaiene var gode til å kjøre denne biten. Jeg hadde sett hele familier kjøre opp på samme bike, men jeg hadde også lagt merke til den idiotiske kjøringen de presterte når de var fulle. Men men, noen kjangser må man jo ta her i livet.

Ved midnatt var vi klare til take off. Ed kjørte mens Zack og jeg klorte oss fast så godt vi kunne på den 175cc kawasakien.

Zack hadde fem jointer i lomma og vi røyka to av dem på en liten bar før vi begynte å klatre opp dødsveien. Det gikk strykefritt og det tok ikke så lange tiden før vi parkerte utenfor Caktus Club på Haad rin. Caktus lå midt på beachen og er kanskje den mest populære baren på beachen.

Inne i baren kjente jeg straks igjen et par av de som jobbet i baren. Jeg hadde sett dem flere ganger i landsbyen jeg bodde. De to bartenderne kjente også meg igjen og viste godt at jeg bodde i huset til Mr. Ong og at jeg røyka ganja.

Gai og Miau, som forresten betydde henholdsvis kylling og katt, hadde en liten leilighet over baren med flott utsikt over stranda. Alle thaier har korte morsomme kleggenavn fordi deres døpenavn er lange og tungvinte å uttale. Jeg ble bedt opp til ”penthousen” som de kalte leiligheten, men Ed og Zack var ikke velkomne der. Ingen snuter kunne sitte å røyke der i uniform noe de respekterte og de forsvant ut i folkemengden uten sure miner.

Antagelige var de like korrupte og griske som alle andre snuter i Thailand og skulle nok se etter noen turister som de kunne tyne for penger.

I den lille men kule ”penthousen” satt to tyskere og røyka bong. De var også fra Chalouklum og jeg hadde sett dem rase rundt på hver sin crosser.

Det var Werner og Karsten.

Werner var en utrolig livat fyr som levde av å tatovere pupper og rumper på kvinnelig turister. Han tatoverte noen større kunstverk også, men tjente mest på små intimtatoveringer fordi at de fleste damer trodde at en tysker var mer steril og dyktigere enn de mange Thailandske tatoosjapper. Karsten var en uhelbredelig opiatmisbruker, men Werner hadde sluttet med heroin da han satt inne i Tyskland for et bankran. Nå hadde han lagt dopet på hylla og pøste inn på en kasse øl om dagen i tillegg til de mange bongene.

Vi ble fort venner og det ble mange barrunder de neste årene sammen med tyskerne.

Jeg fant også fort ut at Werner solgte pot til turistene i Landsbyen. Alltid god kvalitet og alltid noe på lager.

Selve fullmoon party var en skuffelse. Jeg hadde vel opplevd så mange parties i samme gate at det ikke fenget slik det gjorde for unge turister med Extazy og yaba innenbords.

Langs hele stranda var det rigget opp store PA system utenfor barene som pumpet ut techno eller lignende musikk, men dårlig med rock’n roll. Jeg vimset rundt blant 30 000 andre partyfreaks, men den meste tida ble brukt flittig rundt bongen i ”penthousen”.

Sola hadde allerede begynt å steike da jeg planla veien hjem.

Både Miau og Werner tilbød skyss, men jeg takket høflig nei og synes det var verdt å spandere en 50lapp på å komme seg trygt hjem. Jeg fikk plass på planet på en pickup og bak kom Werner og Karsten på sine små crossere.

Halvveis på dødsveien skjedde det. Vi hadde akkurat rundet toppen av en bakke da jeg så Werner skjenet ut av veien og forsvant ut i buskene. Jeg dunket i taket og fikk stoppet bilen og sammen med Karsten og føreren av pickupen begynte vi å kikke i buskene etter Werner. Han hadde allerede reist seg opp og gliste rått, mens blodet rant.

Hva skjedde spurte jeg.

Wow sa han, sykkelen ville til Koh Samui, men jeg ville hjem.

Sykkelen hadde forsvunnet utover et stup, så han hadde flaks at han ikke fulgte etter.

Han så jo ikke mye pen ut. Blodig og jævlig var vel en mer riktig beskrivelse av tyskeren.

Vi fikk han opp på pickupen og den Thailandske sjåføren ga full gass til sykehuset, mens Werner skreik hele veien nå som det første sjokket hadde gitt seg.

Sykehuset var ikke noe sykehus slik vi er vant til. Det var kun en slags klinikk med tre rom plus et par legekontorer og en primitiv operasjonssal som stort sett ble brukt til å sy, spjelke brudd og kurere kjønnsykdommer og matforgiftning.

Nå var sykehuset fullt av skadde turister som alle hadde vært på fullmoonparty.

Werner var så skadd at han ble sendt med båt til Koh Samui.

Det viste seg senere at i tillegg til noen sting her og der, hadde han også brukket tre ribbein, kravebeinet og ene armen.

Da han to dager senere kom tilbake til øya parkerte han seg de neste 6mnd i hengekøya og begynte å studere Thai mellom bambusbongene. Jeg besøkte han nesten daglige etter ulykken og sammen klarte vi røyke opp en anselig mengde pot de neste mnd.

Endret av vin&grønt
  • Like 5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
S.Williams

Wow, tusen takk for utrolig underholdende og informativ lesning. Kudos! :P Jeg var i Hua-Hin og Bangkok som 11-åring og det var egentlig utrolig fett siden jeg ikke hadde noen interesse for fyll og røyking, men hadde ingen planer om å dra ned igjen før jeg leste denne tråden. Nå begynte virkelig reisefoten å klø igjen. Det står vel mellom Sør-Amerika og Thailand, men jeg tror Thailand vil være et bra førstevalg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
bjartmar

Digger det. Keep'em coming hvis du har mer! :P

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Den lange Mc turen Del 1

En dag bestemte jeg meg for å flytte på meg. Jeg tok farvell til mr.Ong og sa at jeg ble borte et par mnd før jeg dro til Tong Sala og snakket med byens ”sjef”, ei mektig dame som drev noen bungalower og byens største reisebyrå.

Det kostet et par hundre kroner i mnd for å fornye visum og det fikset hun slik at man slapp og reise inn og ut av landet. Passet ble sendt med kurer ned til grenseovergangen til Malaysia, stemplet ut og inn og sendt tilbake med ekte visum. Andre steder stemplet de selv, men ”sjefen” sa at det var ikke bra å gjøre på denne måten. Hun viste nok hva hun snakket om for alle de som bodde fast brukte henne til visarun.

Jeg skjønte jo at dette var mygel på sitt verste for jeg kunne jo gjøre noe kriminelt og ha alibi at jeg var i Malaysia, men hvem bryr seg om slikt i et så korrupt land.

”Sjefen” skulle ta vare på passet og hvis jeg fikk problemer så skulle jeg bare ringe.

Jeg tok båten til Koh Samui og fløy til Bangkok.

Noen timer senere satt jeg i Bangkok med en pils og så på alle ryggsekkturistene som strevet opp og ned Khaosan Road. Jeg liker ikke denne plassen lenger og gikk og la meg tidlig. Dagen etter kjøpte jeg meg en motorsykkel. En strøken 750cc Intruder og la ut på A2.

Motorveien som går rett fra Bangkok til Laos.

Jeg stoppet på små veikroer og overnattet som regel på samme sted.

En uke senere hadde jeg kommet til Nong Khai. En passe stor by på grensen til Laos.

Dette er den eneste veien man kan komme til Laos med bil og buss så det er en del trafikk av turister som reiser ut og inn av Laos.

Det er også en del minstepensjonister som har slått seg ned der, spesielt Dansker.

Langs byen renner Mekong, en av verdens største elver og utgjør grensen mellom landene.

Langs elven er det fullt av billige restauranter som man nyter en grillaften og kikker over til Laos.

Det er ikke så mye som skjer der, men en gang i året kommer rundt en halv million asiatiske turister for å se på Sjøormen.

Den kommer kun på den ellevte fullmåne og skyter opp tusenvis av røde og rosa kuler mot himmelen.

Dette har jeg sett selv.

Turistene er som gale når de ser de lydløse kulene komme opp av vannet, men jeg har aldri hørt noen troverdige som har sett selve ormen.

Sjøormen heter etter myten Naga og kommer hvert år ned fra

Kina for å lete etter dama si som ble fanget av amerikanske soldater i 1973.

Fisken er ekte nok og kan fiskes i Mekong.

Den 8 meter lange Naga med hesthode, grønne øyne og grønt blod så jeg derimot aldri.

Bilder og myter om denne finner du på nettet hvis du leter etter Queen Naga.

Bildet som er tatt av Queen Naga har forklaring om at denne sjøormen ble tatt av amerikanske soldater på den amerikanske marinebasen i Laos.

Bildet viser en 15 – 20 soldater som holder denne fisken og etter myten så er nesten alle nå døde eller kraftige syke fordi Naga selv har tatt hevn.

Thailendere elsker slike historier og i sine spøkelsesrus så har sikkert mange sett den..

Nå er det bare det at det finnes ikke noe marinebase i Laos og bildet er i følge tvilerne tatt på 90 tallet på en Amerikansk marinebase i California og fisken ble funnet død i stillehavet av soldater på en patruljebåt.

En Amerikaner som har bodd i byen 35 år fortalte meg at det er den rikeste familien i byen som har kokt denne historien til at den passer til gamle tempelmyter.

Denne familien er grunnlegger av byen og distriktet og også eiere av de fleste hoteller i byen så det er store økonomiske interesser i dette.

Familien Pantawee har lagt ut sin egen forklaring på dette på deres nettside.

http://thailand.pantawee.com/pajanaga.php

Inne i tempelene, som alle ligger ved elven, har de (ifølge han) gassledninger som går ned i vannet og fyrverkeriet blir styrt fra templene.

Disse kulene kommer alltid opp av vannet utenfor et tempel og er selvfølgelig en kjempeinntekt for templene som rigger opp store tribuner med salg av øl, mat og masse crap.

Bare ennå et triks fra mafiaen som styrer sine templer for økonomisk vinning.

Ingen tør å avsløre dette da det er farlig.

En annen naturlig forklaring som har blitt publisert i pressen er at det finnes store gassmengder i berggrunnen, men hvorfor disse kulene alltid kommer utenfor templene og alltid på samme dag finnes det ikke noen forklaring på.

Ja, som utlending skal du ikke ytre tvil om dette. Spesielt i Nong Khai.

Da blir du upopulær og det er ikke trygt i Thailand.

Det var ikke så lett å få tak i røykings her. Det er så mye mafia i denne byen pga all smuglingen mellom Laos og Thailand at dette fører til mye politi og mye drap og dette går utover oss turister som røker

Jeg gidder jo ikke å være et sted uten å røyke så jeg satt i gang søkemotoren og fant en fisker som skulle fikse noe pot til meg i Laos. Fett. Jeg skulle møte han mitt på natta nede ved elven.

Bakdelen med dette var at han ikke hadde noe pot med seg.

Jeg måtte bli med ham til Laos.

Nå hadde ikke jeg noe pass så jeg var ikke mye sugen på å reise til Laos uten og hadde jeg hatt det så hadde jeg vært over for lenge siden, men hva gjør man ikke for å finne litt røyke.

Vi putret oppover elven i en klasisk longtail på den Thailandske siden en halvtimes tid før han skjente over elven og vips så la han til ved en liten brygge på den andre siden.

Nå var jeg i et av de mest lukkede land i verden uten pass.

Ikke bra.

Det var kun et par hus ved brygga og vi gikk inn i et av dem.

Jeg fikk en drink og vi røyka et par bonger og noian begynte å sige på.

Bedre ble det ikke da det stoppet to små lastebiler fulle av folk utenfor huset.

Dæven nå var det slutt på moroa tenkte jeg.

Neida, bilene var full av horer som skulle over til Thailand å jobbe.

Båten var smekkfull på vei tilbake. 21 horer og en hvit turist med 500g pot i lomma samt noen kanner som han påstod var bensin og det kan sikkert stemme, men jeg var ikke høy i hatten. Turen gikk greit, men jeg var ikke lysten på å gjøre dette en gang til.

Jeg fant etter en stund en MC klubb som kunne fikse pot. Jeg hadde leid meg et fint hus i sentrum og like ved hadde MC klubben sin bar noe som passet fint. Der fant jeg også en nydelig sykkel så min Intruder ble byttet inn i en av samme merke, men denne gangen en 1400cc.

Nesten samtidig var det tid for Bikeweek i Udon Thani. En mye større by og bare 5 mil unna.

Selv om sykkelen var strøken og nesten ikke kjørt var det noen småting som skulle fikses, men det var ikke mye jobben og sykkelen skulle være ferdig på fredag, samme dag som Udon Bikeweek åpnet.

Fredagen kom og jeg fikk en venn til å kjøre meg ned til Udon. Sykkelen var satt inn på et verksted til en kjenning av en kjenning osv så jeg viste ikke så mye om denne sjappa.

Vi kom til avtalt tid, men nei da. Typisk Thaitime.

Sykkelen sto like urørt nedstøvet i den ene kroken og unnskyldningen var at det nå var Bikeweek og han hadde altfor mye å gjøre. Det gjør jo ingen ting sa mekanikeren, jeg fikser det i kveld så den er ferdig i morgen tidlig. Ikke så mye å gjøre bortsett fra å riste oppgitt på hodet, kjefte litt og kjøre hjem.

Tilbake i Nong Khai dro jeg rett til den danske baker’n og etter en god middag begynte jeg helle inn på øl med begge hender. Jeg var både sykelig øltørst og fedup av at sykkelen ikke var ferdig så Leo flaskene gikk unna i rekordfart. Jeg blir ikke full av bare øl så jeg kjøpte meg en hel sangsom og begynte etter hvert å få dagsformen tilbake.

Litt senere på kvelden kom det noen farang bikere med ryggmerker på Thai.

Tror de fleste kjørte HD og det var vel 5-6 stk. Det viste seg at de var fra Norge.

Det viste seg og være en Norsk mc klubb med det fengende navnet Mai Pen Rai mc.

Jeg ble sittende å drikke sammen med et par av dem og senere på natta reiste vi opp til bikerbaren som var min nabo.

Tror vi knerta et par tequila og en mengde øl før jeg kobla ut. Ingen aning om hvordan jeg kom meg hjem.

Det er vel unødvendig å fortelle at formen dagen derpå var helt ræva og med den kraftige bakrusen var det ikke en eneste tanke som gikk til sykkelen som skulle hentes i Udon.

Det ble en frokost som besto av noen øl samt noen danske bitter og det tok vel et par timer før jeg følte meg såpass at jeg orket å sitte på bussen til Udon.

Først reiste jeg til Thomas Resort (Udons beste overnatting) leide meg et rom og drakk et par øl ved svimmingpoolen. Ved 1300 tiden dro jeg for å hente sykkelen.

Som dere sikkert allerede har gjettet var sykkelen fortsatt urørt.

Jeg begynte å kjefte, mekanikeren unskyldte seg igjen med alt for mye å gjøre og han hadde akkurat åpnet en større bar i Udon så tiden rakk ikke til.

Dama til mekanikeren hentet en kasse øl og vi delte den sammen med et par andre som jobbet der. Jeg kjeftet og han gliste og lo. Dette hadde han vært gjennom før for det så ut som han hadde det mer gøy jo mer jeg kjeftet.

Plutselig kunne jeg få låne en sykkel av han, men jeg var ikke interessert i å låne sykkel.

Jeg skulle ha sykkelen min og dra sammen med noen andre til Chiang mai noen dager senere. Vi ble enig om at jeg skulle dra og spise litt, sove et par timer og møte ham i den nye baren hans kl 2100 og deretter til bikeweek.

Det ble dårlig med mat, men jeg klarte å sove et par timer. Da jeg våknet var formen fortsatt ikke så mye å skryte av så jeg bestemte meg for noen flere øl ved poolen.

Nå hadde jeg vært uten sykkel en stund og det hadde vært litt for mye drikking de siste dagene og alt for lite mat noe som er en uheldig kombinasjon når man har diabetes.

Jeg skulle absolutt truet i meg en burger eller noe annet fastfood i trynet, men jeg måtte få i meg noen flere øl før jeg kunne tenke på mat.

Flere øl ble det og jeg tok en taxi til den adressen som jeg hadde fått av mekanikeren.

På veien stoppet jeg og tok ut 20k i minibanken.

Stedet lå i det man kan kalle sentrum av Udon, men det var helt ukjent for meg og et bra stykke fra Robinson center.

Baren var overraskende stor og påkostet og var mer et diskotek enn en bar.

Vanvittig lydanlegg og fine serveringsdamer, men ingen gjester.

Min ”venn” Nit kom bort til meg ønsket meg velkommen og ga meg en halv flaske sangsom.

Som alle andre skjenkesteder utenfor turiststedene hadde de ingen cola uten sukker.

Jeg skulle nå kjøpt meg vanlig cola med sukker til blandevann på grunn av lite mat, men av gammel vane sendte jeg en tuktuk av gårde etter et par cola light.

Coken kom på bordet før jeg fikk i meg en liten øl og samtidig kom noe av det råeste kvinnemennesket jeg har sett i Thailand.

Hun slo seg ned i baren ved siden av meg og for første gang følte jeg meg litt usikker.

Dama lyste av klasse og var garantert ingen barjente.

Jeg åpnet flaska jeg fikk fra Nit hilste høflig på den nye gjesten i baren og bød henne på en drink da hun ikke hadde bestilt noe.

Hun takket nei til sprit og sa hun ikke drakk alkohol, men ville gjerne ha et glass cola.

Cola skal bli og jeg ga henne et glass og tok selv en sterk drink. Og en til ganske kjapt.

Dama så ut som om hun hadde kinesiske aner, men med lange flotte bein og kunne vært i midten av 20 årene. Hun hette Ning.

Spriten hadde nå fått kroppen til å fungere normalt og jeg måtte bare få dratt et sted å spise. Jeg hadde ikke planer om å sitte på denne baren lenge. Jeg skulle jo på party.

Nit fortalte at de var åpent til 0600 men at det ikke kom folk før ved 2 tiden.

Planen ble lagt!

Dama skulle bli med på bikerfest!

Jeg begynte å prate litt med henne og fikk hennes mening om mc.

Hun likte ikke sykler og absolutt ikke de motbydelig tatoverte gutta som kjørte rundt på bråkete sykler.

Ja ja tenkt jeg. Hva skulle jeg gjøre nå. Jeg hadde jo flere tattoo´s, men dama skulle jeg ha med.

Hun fortalte at hun var en slags impresario for forskjellige folkedansgrupper og var i Udon på jobb, men bodde i Bangkok

Dette ble vanskeligere enn jeg tenkte. Hva faen skulle jeg snakke med henne om?

Spriten hadde jo nå begynt å virke litt så jeg tenkte at jeg fikk be henne på middag og konvertere henne til å bli med på bikerfest. Jeg ble veldig overrasket da hun takket ja.

Hun unnskyldte seg med at hun måtte på toalettet først og jeg begynte og svette og følte meg uvel. Hva skjedde? Kroppen var helt ute av kontroll og jeg begynte å få bange anelser.

Jeg gikk av barstolen, måtte ta et skritt til siden og kom helt ut av balanse.

Tok et par skikkelige feilskjær og gikk rett i gulvet. Det tok ikke mange sekunder før et par sterke dørvakter løftet meg opp. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke var full, men da de slapp meg gikk jeg i gulvet igjen. Jeg var nå helt groggy og skjønte at jeg hadde fått en kraftig føling, men det skjønte nok ikke dørvaktene så mye av.

Det siste jeg huska før jeg besvimte var at flere vakter slet med å få meg opp.

Kl 1400 dagen etter våknet jeg på et helt ukjent hotellrom. Jeg lå imellom de to sengene og med alle klærne på. Det er vel unødvendig og fortelle hvor jævlig dårlig jeg var.

Etter å ha tømt minibaren for vann begynte jeg å kikke etter lommeboka.

Som fryktet. Søkk borte sammen med kredittkort, førerkort, telefon og noen andre papirer.

Av penger hadde jeg ikke så mye som en mynt igjen.

Jeg var nå i slik form at jeg burde oppsøke lege, men jeg ville hjem.

Jeg var også redd for å gå ned i resepsjonen for å slippe å bli plaga med regninga så jeg fant ut at jeg fikk snike meg ut og komme tilbake og fortelle situasjonen og betale da.

Ingen problemer med å komme seg ut og gikk rett til en tuktuk og ba om å bli kjørt til Nong Khai. Sjåføren fikk jo sjokk da jeg skulle så langt, men jeg hadde ikke engang penger til bussen og telefonen var borte med alle viktige numre.

Jeg var heller ikke så klar i toppen at jeg skjønte at jeg burde dra til Nit.

Turen i en gammel Isan tukktuk med maks speed på 35km i medvind og 50 km hjem var en påkjenning som kan sammenlignes med Paris-Dakar på en scooter.

Vel hjemme fikk jeg hentet penger og betalte sjåføren så bra at jeg tror han sto ute i gården og takket meg lenge etter at jeg var falt i søvn.

Ved 1800 tiden ble jeg vekket av hjemmetelefonen. Det var Nit.

Han fortalte at jeg hadde blitt heldrita og de hadde båret meg over gata og sjekket meg inn på hotellet under hans navn og han hadde også betalt for rommet. Telefonen min hadde han tatt vare på og den hadde ringt hele dagen sa han, men lommeboka? Nei, den hadde han ikke sett.

Jeg stolte ikke på ham og var nesten sikker på at han også hadde tatt lommeboka.

Formen var fortsatt dårlig og jeg forklarte at jeg var syk og ikke full og at jeg skulle komme ned i morgen og hente både telefonen og sykkelen, selv om den ikke var ferdig.

Han lovte igjen at hvis jeg kom etter 1300 så skulle den være ferdig.

Jeg måtte bare le av denne fyren.

Jeg bestemte meg for å holde meg unna alkohol i lang tid og dro på sykehuset for en grundig sjekk og medisener som jeg var tom for.

Mandags ettermiddag var jeg menneske igjen, men fortsatt litt uggen etter langt alkoholforbruk. Det skulle bli så deilig å få sykkelen på veien igjen.

Da jeg kom til Udon tidlig på mandag kveld fikk jeg nesten sjokk.

Sykkelen var ferdig.

Vi pratet litt om det som skjedde og jeg fikk telefonen. Jeg betalte for sykkelen og

kjørte nesten med en gang.

Verkstedet lå rett ved Tesco lotus og jeg kjørte dit for å få meg litt mat.

Mens jeg spiste gikk jeg også gjennom telefonen og det var en del ubesvarte anrop.

De fleste var jo kjente nummer, men det var et ukjent nummer som hadde ringt 8 ganger.

Jeg ringte nummeret for å finne ut hvem som hadde ringt så mye, men ingen svarte.

Et par minutter senere ringte telefonen og det var nummeret jeg hadde forsøkt.

Hei det er Ning husker du meg? Dæven døtte. Jeg hadde glemt helt den dama i baren fra lørdag og fikk nå et lite sjokk. Jeg hadde da ikke gitt henne mitt nr.

Hun fortalte at hun hadde funnet lommeboken min på gulvet etter de hadde båret meg ut og tatt vare på den. Der hadde hun også funnet papirer og visittkort med mobilnummeret mitt.

Jeg forklarte hva som hadde skjedd og prøvde å pynte litt på historien og lurte på om jeg kunne treffe henne. Hun sa at hun nå var i Bangkok og ikke kunne treffe meg og hun sa også at jeg var nok ikke hennes type. Hun ga meg også en liten moralprek om diabetes og alkohol og avsluttet med å si at hun hadde pakket inn lommeboka og levert den i resepsjonen der hun hadde bodd og det var bare å hente den der. 30 minutter senere hadde jeg fått den tilbake med alt innhold. Dette var første gang jeg opplevde noe slik i Thailand.

Sykkelen var ferdig. Lommeboka tilbake der den skulle være, formen var bedre, Bikewwek kunne jeg ta neste år, men Ning fikk jeg aldri.

Etter ca et år forsatte jeg turen ned langs Mekong og kjørte på elendige veier ned Isan (Thailandske navnet på nordøst), deretter vestover mot en stor by som heter Khoen Khaen. Planen var å komme seg ut på motorveien og deretter finne en brukbar vei opp til Chiang Mai som lå helt oppe ved Burma. Thailands nest største by og absolutt den flotteste.

Skjebnen ville noe annet.

Langt ute på landet røyk kjedet på sykkelen. Jeg var 30km fra nærmeste by og mørket begynte å sige på. Klokka var rundt syv. Det blir tidlig mørkt i Thailand.

Jeg kunne jo ikke forlate sykkelen der. Da ville den garantert ikke stå der når jeg kom tilbake. Redningen kom fra en ung jente som kom kjørende på en scooter.

En gammel vespa som var like strøken som om den var ny.

Det betydde at hun måtte komme fra en velstående familie, ellers ville de ikke ha råd til å bruke penger på en veteransykkel og de gamle vespaene var meget populære blant ungdommene fra ”rike familier”, slik de var i Norge for 35 år siden.

Da hun i tillegg snakket bra engelsk skjønte jeg at hun var bra skolert.

Hun hadde besøkt noen slektninger og var på vei til Kalasin.

Jeg forklarte problemet og hun løste det ved å fortelle at jeg kunne ta med sykkelen til et tempel like ved og sove der så skulle hun få noen til å hente meg og sykkelen neste morgen. Jeg hadde ikke mye lyst til å sove der, men jeg hadde ikke noe valg.

Sykkelen ble parkert inne i Tempelet og noen munker begynte en seremoni med bønn for meg og sykkelen. Dette var jo ikke gratis så jeg måtte donere litt penger og fikk en bit tau surret til styret. Det skulle beskytte meg å sykkelen mot ulykker. Etterpå fikk jeg en madrass på en sovesal.

Jeg husket at Ian fra Koh Phagnan hadde reist rundt og overnattet i templer så det kunne ikke være så ille tenkt jeg.

Det var 4 sovesaler og jeg skulle sove sammen de eldste av guttene som var i tempelet for å bli bedre mennesker. De var i alderen 16-20.

Når det var leggetid gikk lyset og disse ”minimunkene” tente stearin lys og begynte å le og ha det moro på min bekostning.

Ingen snakket bra engelsk og da de fant ut at jeg snakket litt Thai så ble det liv og røre.

Her er det ikke vanlig å prate Thai, men Isan som er et helt annet språk.

Jeg måtte svare på hundrevis av spørsmål og det ble faktisk ganske morsomt.

Etter en stund kjente jeg en lukt jeg kjente godt. Det luktet faen ta meg pot, og det måtte komme fra en av de andre rommene i tempelet. Det er jo bare tynne uisolerte plankevegger med åpne vinduer som kun har trelemmer som kan lukkes når det blir kaldt, så lukta bærer godt.

Jeg ville også ha.

”Hom ganja” sa jeg til ”minimunkene” som betyr at jeg lukter ganja.

De flippet helt ut og spurte om jeg likte ganja og om jeg ville røyke.

Jeg var ikke sen om å svare ja. Jeg måtte sende med en hundrelapp (16kr) og ti minutter etter kom en av dem tilbake med både bong og 2-3 gram. Denne poten var ganske fersk og ikke behandlet med noe gift, noe som er uvanlig i Thailand i dag. Det betydde at den måtte være dyrket lokalt. Antageligvis på jordene bak tempelet.

Kvaliteten var ikke av det beste, men nok til at ”minimunkene” flippet helt ut og bra nok til at jeg fikk sove.

Halv fem ble jeg vekket. Bakskev og trøtt som en strømpe måtte jeg delta i morgenbønn og det tok en evighet før ”sjefsmunkene” var ferdige med den monotone myten om den gode Bhudda og jeg skjønte jo ikke mye av dette munkespråket, men fikk med meg at de inkluderte meg å sykkelen i bønnen.

Rundt åttetiden kom den piken som tok meg til tempelet. Hun heter forresten Oi som er

navnet på sukkerrørsplanten.

Som navn betyr dette at man er søt som sukker. Og det var hun.

Hun hadde med seg to fyrer med en pickup og fikk sykkelen til Kalasin.

Hun ville ikke ha noe for dette, men sa at det holdt med å betale for bensin.

Jeg takket det jeg kunne og passet på å be henne ut. Hun virket glad for dette, men hun takket høflig nei og fortalte at hun måtte være hjemme for å pleie sin syke far.

Jeg leide meg inn på byens beste hotell og sykkelen ble parkert hos en Susuki forhandler som skulle bestille nytt kjede. Min erfaring med Thailand sa at det ville ta litt lenger tid en et par dager som han lovte.

Hotellet var det eneste i byen som hadde svømmebassseng og jeg var ikke sen med å parkere meg selv der med en pils og møtte Jukka og Mark. Begge hadde sine tragikomiske historier og begge hadde falt i det vi som utlendinger kaller ektefellen.

Dvs de gifter seg med en Thai, kjøper hus i damas navn og så bli dumpet.

Jukka var en tidligere kjent bokser fra Finland med et typisk finsk temperament.

Han var ganske velstående og hadde et firmae som gikk av seg selv og bodde i Thailand.

Han hadde fått en sønn med en dame fra landsbygda.

Jukka bygde et fett hus kjøpte bil og mye annet. Han kjøpte også en traktor, noen bøfler og en del landbruksytstyr til hennes familie. Dette gikk som det brukte i 90% av slike tilfeller. Konflikt med grådige familier.

Jukka hadde sagt til familien at de skulle bruke det han hadde kjøpt til å drive gården og ikke bruke det til å misunne naboer og gå rundt til pantelånere og låne penger på dette.

Familien ble fornermet og kastet ham ut av sitt eget hus.

Hissigproppen Jukka tente på alle pluggene og tok bilen han hadde kjøpt til familien og kjørte i stykker det som stod på tomta og deretter inn i huset. Der smadret han alt han hadde kjøpt. Bl.annet et kjempemessig tv.

Politet kom og arresterte ham, men Jukka hadde penger og ble godt likt av politiet.

De kjørte ham til hotellet han nå bodde og saken var ute av verden.

Mark var den helt store kontrasten til Jukka. Jukka var en topptrent elegant forretningsmann med bra humor og drakk en helflaske vodka til frokost uten å bli dum.

Mark derimot så ut som en pinglete liten lasaron med alkoholskrekk.

Hver gang Jukka ble litt småbrisen og begynte sin finske humor ble Mark redd og søkte tilflukt på rommet. Mark kom fra California, men hadde bodd det meste av sitt liv på Hawai.

Han hadde aldri jobbet, men levde at et fond som foreldrene hadde opprettet.

Det eneste interessante ved Mark var at han røyka og hadde alltid litt pot liggende.

Begge var i førtiårene. Mark hadde også bygd hus til ei barjente han hadde truffet i Pattaya. Når huset var ferdig kom mannen til dama og kastet ham ut.

Han trodde at dama ville komme tilbake og det gjorde hun.

Hver gang hun trengte penger.

Dagene ble slått i hjel ved svømmebassenget sammen med Mark og Jukka.

Det var ikke noe annet å finne på i denne byen om dagen.

De eneste utlendingene i byen var oss tre, to misjonærer fra Jehovas vitne som Jukka hadde skremt livet av tidligere og et par til som vi kun traff et par ganger når de kom på hotellet for å spise en bedre middag på hotellet.

Byen hadde ca en mill. innbyggere, men var ikke større Drammen.

Den hadde tusenvis av studenter, de fleste jenter som bodde vekk fra foreldrene og dermed ute av kontroll. Noe som passet både meg og Jukka.

Byen hadde et par dødskule diskotek. Det ene hette High Class og var en stor bygning som huset et kjempemessig diskotek, et mindre diskotek, 2 steder med live musikk, karaoke, spisesteder og et par små barer.

Ingen av de stedene hadde covercharge og de fleste som var på diskoteket hadde med seg medbrakt. De kjøpte en flaske whiskey i butikken og blandevann inne på diskoteket.

De hadde jo sprit der og, men det ble litt billigere å ta med selv.

Minst 80% av inventaret var damer. Det krydde av damer i alle etager. Ingen bardamer.

Bare fine studentdamer som alle ville snakke med de to utlendingene som brukte å komme hver kveld. Hver gang fikk vi innbydelser til å dele bord og brennvin hos damene og de spanderte nesten alltid. Det var et perfekt sted for meg og Jukka.

Tre uker tok det før jeg fikk sykkelen på veien. Samtidig kjøpte Jukka seg en ny bil og reiste til Phuket og Mark fant igjen kjærligheten og flytta tilbake til huset ”sitt” da dama var blakk igjen.

Jeg derimot nøt livet i denne byen og bestemte meg for å bli en stund.

Byen var kjedelig om dagen, men man kan jo sove om dagen når temperaturen nesten alltid var over 35 grader i skyggen. Når mørket kom forvandlet byen seg til et kjempemessig party. Nattmarkeder med fullt av deilig mat til 5-6 kroner. Massevis med fortauscafeer hvor det kostet under 20 kroner for en tre pack som var populære. Det var en isbøtte med is og tre hele sterkøl. Mange livesteder med bra musikk. Og jenter overalt.

Satt de ikke og drakk et eller annet sted, så kjørte de rundt 3-4 stk på en moped og drakk whiskey.

Denne byen var som skreddersydd for en nattrangler som meg.

Jeg måtte bare finne meg et hus til leie og noen som kunne forsyne meg med pot.

Det fant jeg samme dag etter litt småstress.

Jeg hadde vært i Kalasin 5uker og en dag jeg satt på en internettcafe og leste nyheter dukket Oi opp og satt seg ned. Hun hadde sett sykkelen utenfor og sa at hun hadde sett meg mange ganger og syns det var rart at jeg fortsatt var i byen.

Jeg sa at jeg likte meg og at jeg hadde tenkt å bli en stund. Det endte opp med at hun ba meg hjem for å hilse på faren som lå syk.

Det var ikke det jeg hadde lyst men jeg svarte ja. Da jeg bekreftet dette en gang til la hun til at

han var veldig syk og bestefaren var også syk, men han er helt sprø sa hun. Sitter hele dagen og hører på radio og flirer hele tiden.

Jeg fikk med meg at hun bodde i et stort hus rett ved busstasjonen som bestemora eide.

Det hadde to leiligheter en stor og en mindre.

Den store var boligen til Oi og familien, mens bestemora bodde ved siden i den mindre.

Vi kom først til hennes sted som så veldig tomt ut. Hun begynte da også å fortelle om den grusomme bestemora og den tragedien som hadde rammet familien.

Faren drev en stor kjent restaurant i byen da han ble rammet av kreft.

Mora stakk av gårde med en elsker og hele formuen.

Bestemora betalte verken medisiner eller hjalp sønnen som lå syk.

Hun hadde kasta sønnen sin ut i skjulet. Et lite treskur som stod bak huset. Varmt, illeluktende og fullt av fluer.

Der lå faren på gulvet. Han så ut som et kondom med et skjellet inni. Det var et grusomt syn og jeg ble dypt talt meget sjokkert.

Oi fortalte at bestemora ikke ville ha syke mennesker i huset da det ville smitte til andre mennesker som bodde i huset. Dette hadde hun fra tempelet.

Huset deres lå vegg i vegg med et stort tempel og bestemora var der hele dagen.

Senere fant jeg ut at tempelet var ute etter huset for å innlemme det i tempelet og kjørte et kynisk spill for å få tak i det. Bestefaren var også kastet ut i skjulet. Han bodde i annen etasje, hvis man kan kalle det etasje. Han hadde sukkersyken, men bestemora som satt på pengene nektet å betale for insulin. Han hadde nå kappet den ene foten og beina hans så grusomme ut.

Han var også mentalt helt fjern. Oi laget mat til begge to men det var ikke mye de spiste.

Faren var jo så nær døden han kunne komme og klarte naturlig nok ikke å ta til seg mat, og bestefaren spiste bare insekter og merkelige urter som hun kjøpte for ham på markedet hver dag.

Hun sa at bestefaren hadde spist sopp og blitt sprø. Da skjønte jeg jo hvorfor han hadde slik oppførsel. Han så derimot ikke ut som han var på en badtripp, men en evig kul tripp.

Likevel, stakkars mann.

Etter den ettermiddagen hos Oi skjønte jeg at hun var i en fortvilet situasjon.

Hun hadde ikke lenger penger til å studere og knapt nok til mat. To dager senere døde faren og noen dager senere ringte hun meg og lurte på om jeg ville leie huset hun bodde i.

En uke senere flyttet jeg inn. Vi fikk noen til å vaske ned hele kåken og kjøpte noen møbler. Oi ble samtidig ansatt som hushjelp slik at hun fikk penger å leve av. Kåken ble veldig fin men det var noen ulemper. Den ene var røyking.

Det var ikke så lett å røyke i kåken. Jeg måtte passe meg så ikke bestemora som bodde ved siden kom innom og merket lukt. Da ville hun kontakte politiet og en av dem bodde rett over gaten.

Det andre var tempelet. Fra verandaen i annen etage kunne jeg se rett inn i tempelet.

Så jeg likte heller ikke røyke så de kunne se det fra tempelet. Løsningen ble å gå inn til bestefaren med en joint for det var helt sikkert at bestemora ikke kom dit.

Når jeg satt å røykte prøvde jeg ofte og gi jointen til ham, men hver gang fingrene hans nærmet seg jointen så knakk han sammen i et latterkick. Jeg brukte å legge igjen en god sneip, men jeg fant aldri ut om han røykte den eller ikke. Det nyttet ikke å kommunisere så mye med ham stakkar og det skulle vært interessant og finne ut av som foregikk i hodet hans, men jeg fikk følelse at han trodde at han lurte kona si hele tiden med å pønske ut faenskap for henne.

Tempelet var et kapittel for seg selv. Mye bråk fra bønnemøter som startet jævlig tidlig.

Bråk fra alle de unge guttene som brukte kveldene til å se på ulovlig pornofilmer i stedet for å lese om Bhudda og bråk fra alle tilstelninger, begravelser og fester. Når de kremerte folk virket det som lukta søkte over til meg og det var ikke noe god lukt. Falskheten til munkene avslørte de etter kl 2200. Da ble ofte munkekappene byttet med dress og turen gikk til Karaoke barer. Jeg ble lei av å være nabo med tempelet og begynte å kikke etter et nytt sted å bo.

Fortsetter…….

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
pollen

:P Hvor er alle talent jegerne,,,,,???? Hadde samme situasjon paa et Engelsk forum. Han skrev og illustrerte tegnefigur serie for 2 mnd. max,, saa ble han ofra en jobb med det stoerste cannabis magazinet i Europa. Helt utrolig talent du har der, gutt,,,,, bruk det,,,,,,, :P :P

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
zokrates

@ vin&grønt, takk for svar og mange underholdende historier. fint at du forteller både om negative og positive aspekter ved Thailand. Thailand synes tiltrekkende, men thaiene derimot...... :smokey:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Mc turen Del 2

Nytt hus fant jeg fort og Oi ble med på flyttelasset. Vi hadde nå begynt å gå ut sammen og Oi hadde flyttet inn på soverommet. Det nye huset var mye enklere og kostet bare 350kr i mnd.

Det lå like ved Rimpao Hotel hvor jeg tidligere bodde en stund sammen med Mark og Jukka.

Lett vei til svømmebassenget, internasjonal mat og en grei nattklubb. Vi tok mange mc turer til nabobyene og jeg ble lokalkjent i flere av byene i Isan. Sykkelen ble etter hvert ganske nedkjørt av de dårlige veiene og jeg bestemte meg for å sende den til full overhaling og lakkering. Etter å ha snakket med forskjellige Thailandske bikere valgte jeg å levere den inn på et verksted i Khoen Kaen en storby 7 mil unna. Lek bikershop var navnet og gikk for å være flink med store sykler. Da jeg skulle hente sykkelen to uker senere var sjappa stengt.

Et par Thaier i nabosjappa sa at han var skutt. Jeg begynte å spørre meg rundt i byen og oppsøkte noen bikerbarer. Han var skutt, men jeg fant aldri om det var snuten eller mafiaen som hadde tatt livet av ham. Forklaringene var delte, men alle mente det var mafiaen eller snuten. Lek hadde solgt Yaba i følge ryktene.

Jeg måtte jo få tak i sykkelen, men alle forsøk på å komme inn i lokalene ble mislykket.

Oi tok meg med til turistpolitiet selv om det er den mest korrupte avdelingen i etaten.

De bare lo, kalte meg idiot og sa at de ikke kunne gjøre noe som helst. De var så motbydelige at jeg prøvde ikke engang å friste med penger. Deretter dro vi ned på hovedstasjonen og begynte med spørre oss rundt. Ikke lenge etter satt jeg på kontoret til en av sjefene og langet over rundt 1000.- kr. Da ble det fart i sakene. De sendte en snutebil ned til verkstedet og skar over låsen med en vinkelsliper. Lokalet var nesten tomt, men jeg fant sykkelen. Eller det som var igjen. Ramma var hel, motoren lå i biter i en kasse, men tank, hjul, skjermer og alt annet var borte.

Skuffa tok jeg med meg restene. Jeg var blitt avhengig av sykkel så jeg bestemte meg for å bygge den opp på nytt. Denne gangen sendte jeg sykkelen til Bangkok.

Noen lange uker senere var den ferdig og framsto som ny. Det ble mye dyrere enn avtalt og jeg kunne nesten kjøpt ny sykkel. Hjelper ikke alltid med avtaler om fast pris i Thailand.

Da sykkelen var på veien ble det mange nye turer og en av de fineste var en to ukers tur hvor vi kjørte over Khorat platået, gjennom to nasjonalparker, besøkte Sai Yok og broen over Kwai

opp til Phetcabun deretter til Khoen Kaen og tilbake til Kalasin.

Bade og fiske kan man gjøre overalt

DSC00508.jpg

DSC00951.jpg

b099.jpg

Thailand183.jpg

Bensin er det heller ikke problem å finne

petrolstation.jpg

8a507730.jpg

Røykings finner man også de fleste steder

c67e7639.jpg

Blir man rusa nok finner stonere på mye rart

fbf4a415.jpg

Besøk på lokalt bongverksted

KIF_2596.jpg

Kanskje en idé for utegrow i Norge

DSC_1025.jpg

Alle har vi våre røtter

98f8scd.jpg

Broen over Kwai var ei typisk turistfelle

S6300313.jpg

I turistfellene er det ofte templer og munker som står bak

DSC02616.jpg

Turen var helt fantastisk og vi fikk virkelig smake på Thailands uberørte natur. Vi holdt på kollidere både med elefanter, villsvin og bøfler. Kjørte i hjel 3 høner, som vi pent måtte betale for. Mange slanger av forskjellige slag måtte også bøte med livet under hjula på den tunge sykkelen, men da var det ingen som krevde penger.

Turen ble en stor påkjenning for både meg og sykkelen.

Tørre støvete veier i 40 Celsius er rene slankekuren og denne gangen forsvant 9 kilo på 15dager.

Det var nå blitt den tørreste tiden på året. Kalasin og landsbygda rundt var nå så varm at man nesten ikke kunne puste.

Vi bestemte for og kjøre sydover til Koh Phangan som Oi ikke engang hadde hørt om.

Vi sendte ned en koffert i forveien så vi slapp å ta med bagasje og kjørte av gårde på en fredag morgen. Man kjører ikke på mc tur om natta i Thailand. Alt for farlig.

Dårlig sikt. Altfor mange rusa folk. Store insekter som kan slå deg av sykkelen.

Derfor er det best å kjøre av gårde så tidlig som mulig og gi seg ved 1200 tiden.

En siesta smaker like godt i Thailand som i Spania.

Vi kom ikke lenger enn til Yang Talat, 30km unna, da jeg fikk noen voldsomme smerter i brystet. Det bar rett til sykehuset og diagnosen var hjerteinfarkt. Etter et par dager med undersøkelser på et nærliggende universitetssykehus fikk jeg beskjed om at jeg måtte gjennom en bypass. Jeg hadde ingen reiseforsikring og kontoen var nå ganske skrapa, men siden jeg hadde uføretrygd så regnet jeg med at Nav betalte. Det ville de ikke. Det hadde de sluttet med 20 dager tidligere.

Det ble en voldsom krangel med Nav og mens jeg ventet på penger til operasjonen fikk jeg 5 kraftige doser morfin om dagen. Rett i åra og det kikket ganske godt i varmen. Jeg klarte og overtale legen til sende meg hjem med 3% morfinampuller til en ukes forbruk.

Dette ble fornyet tre ganger og jeg ble ganske likeglad med hele operasjonen.

Morfinrus er ikke akkurat det som har fristet meg, men med store smerter og flere dagers bruk så blir det jo bedre og bedre. Likevel fikk jeg en god idé i tåkerusen. Jeg fikk legen til å bekrefte at jeg hadde vært inne for brystsmerter en uke før Nav sluttet og sponse operasjoner på trygdede utenfor Schengen. Jeg sendte nye opplysninger til Nav samt en trussel om å skrive om saken i VG.

Dagen etter fikk jeg telefon fra Ambassaden at Nav skulle betale og de garanterte for operasjonen. Jeg dro tilbake til sykehuset og ble lagt inn igjen. Jeg var for sløv til å forstå at jeg burde bli bedt om overføring til et flott sykehus i Bangkok og ble derfor sendt til et sykehus i Khoen Kaen. Også et universitetssykehus.

Sykehuset var for vanlige Thaier og derfor helt uten den luksuriøse sykehusstandarden som Thailand er kjent for. Rommet var okkupert av ca 20 senger og rundt nesten hver seng hadde familien til pasientene campet på gulvet og det var et kaos med mennesker, mat, lukt og bråk.

Ingen aircon og dette måtte være en bakteriebombe av de største. Sykesøstrene stelte ikke pasientene her og derfor måtte familien bo på sykehuset. De stakkarene som ikke hadde familie hadde det ikke godt.

Siden det er veldig dyrt og vanskelig for vanlige Thaier og betale et sykehusopphold ble det ofte et siste stopp før døden og han kom hver dag. De døde som fluer og de fleste så faktisk dødsyke ut. De snakket alle om ”maleng” som betyr kreft. Jeg viste jo at det var mye kreft blant de fattige i Thailand, men ikke at det var så utbredt. Jeg spurte en lege om dette senere og han sa at de fleste som får diagnose ”maleng” egentlig er siste reis for aidspasienter.

De betaler litt til sykehuset i tidligere stadiet av sykdommen og da forteller ikke legen til resten av familien at de har aids.

Etter 5 dager forberedelser ble jeg trillet ned i et ”fryserom” under sykehuset hvor operasjonen skylle utføres. Legen kom med en operasjonskontrakt som jeg måtte skrive under på. Der stod det blant annet at operasjonen hadde en risiko på 50%.

I følge legen var det ikke noe å bekymre seg for, da det kun var skrevet slik for at sykehuset ikke skulle bli saksøkt ved dødsfall.

Risikoen for at noe skulle skje med meg var veldig små sa han. Jeg var likevel ikke så høy i hatten da jeg lå i fryseboksen og var nesten sikker på at jeg ikke våknet igjen.

Det ble mørkt og det ble lyst.

Da jeg våknet første gangen (har ingen aning om hvor lenge jeg var borte)lå jeg i en glassboks og var koblet til mye ekstrautstyr og slangene i halsen gjorde at jeg ikke klarte å snakke.

Bare et strengt lys og en gjeng med grønnkledde figurer som stirret på meg.

Mine første tanker var at jeg hadde kommet til en stasjon hvor de sorterte ut hvem som skulle til helvete og hvem som skulle til himmelen.

Det var først da jeg så ansiktet til Oi at jeg skjønte at operasjonen var over og at jeg fortsatt var levende.

Jeg rakk ikke å kjenne på formen før de sendte meg i koma igjen. Etter å ha våknet noen ganger og like mange ganger blitt borte så kom de og dro ut slangene av munnen og jeg ble flyttet opp til et enerom. Siden alt ble betalt av den norske stat så var det jo ikke noen vits i å spare på komforten så Oi hadde ordnet enerom. Formen var helt jævlig. Vet ikke om det bare var påkjenningen etter operasjonen eller om abstinenser etter tre ukers morfinbruk var det som herjet mest. Etter bare 4 dager på enerom ble jeg spurt om jeg ville reise hjem.

Dette var jo altfor tidlig, men jeg ville selvfølgelig hjem. Jeg ble kjørt hjem i en ambulanse og Oi fikk en bærepose med medisiner. Ingen morfin denne gangen og det var vel det beste selv om jeg hadde store smerter.

Jeg hadde nå tre store snitt. Ett i brystet. Et i armen og et langs hele venstre bein.

I huset som jeg bodde i var det ikke aircondition og når gradestokken ligger over 40C så måtte det gå galt. Jeg fikk en infeksjon i sårene og en ny tur på et annet sykehus.

Der ble jeg en uke.

Jeg begynte å føle meg bedre etter den uken, men det tok mange uker før jeg følte meg så bra at jeg begynte og gå ut blant folk. Da jeg var frisk nok til å fungere nesten normalt reiste Oi til Bangkok for å fullføre noe skolegreier.

Jeg var nå plutselig alene og begynte og kjøre rundt på sykkelen igjen. Samtidig fikk jeg lyst på en joint.

Jeg kjøpte meg en 100grams blokk og begynte forsiktig å røyke meg en kveldsjoint.

Det gikk bra en ukes tid. Da skjedde det noe ubehagelig. Hadde akkurat røyka en liten joint og da jeg reiste meg opp fra gulvet i annen etage hvor jeg satt å røkte, ble jeg veldig varm i toppen. Det kjentes som om blodet ble til Champagne og det bruste kraftig i hodet.

Det gjorde ikke vondt, men det var heller ikke akkurat behagelig.

Den natten ble det ingen søvn. Etter som timene gikk ble brusingen mindre, men fikk mer og mer følelsen av å være på en nedtur etter flere dager på speed.

Først ut på kvelden oppdaget jeg at jeg ikke klarte å snakke. Jeg hadde gått over til Rimpao Hotel for å få meg noe å spise, men klarte ikke å få ut noen lyd. Jeg følte meg ekstremt rotete i hodet og tror jeg satt og så på menyen veldig lenge. Selv om jeg ikke fikk fram en lyd så klarte jeg å peke slik at det ble noe mat og en øl.

Jeg skjønte at det var noe alvorlig galt og gikk til sykehuset.

På sykehuset fikk jeg heller ikke fram noe fornuftig og de idiotene som jobbet på legevakta skjønte jo ikke at det var noe galt.

Bare ristet på hodet og snakket seg i mellom om at jeg måtte være sprø. Og det var bare å gi opp. Jeg spiste noen sovetabletter når jeg kom hjem og sov noen timer.

Det hjalp litt, men kunne fortsatt ikke snakke. Et ukes tid gikk uten at jeg snakket med noen.

Jeg klarte å ta ut penger i minibanken, men klarte ikke å gå inn i banken for å få ut penger. Det ble for avansert. Gradvis kom jo lydene tilbake og jeg kunne begynne å prate igjen. Problemet var bare at det som kom ut av munnen var ikke det jeg planla å si.

Etter en mnd kom Oi tilbake. Jeg hadde da begynt å snakke ganske greit og selv om jeg sa mye feil så trodde jeg ikke lenger det var noen fare og jeg begynte å lure på om det kunne ha vært noe med poten jeg røykte på når det skjedde. Selv om det ofte ble sprayet kraftig gift på plantene i Laos og Cambodia så glemte jeg fort den teorien.

Oi skjønte fort at det var noe galt da jeg var blitt merkbart dårligere til å snakke Thai.

Likevel forsto vi ikke hva som hadde skjedd og etter tre mnd var alt som det normale, bortsett fra dårligere i Thai og rotet litt med engelsken. Ingen problem med å forstå, men vanskelig å finne de rette ordene. Først 5 år etter da jeg var på rikshospitalet til en grundig sjekk, fant de ut at det hadde løsnet et lite plakk (noe som var vanlig etter større bypass operasjoner) som hadde satt seg fast i den delen av hjernen hvor språket formes. Også kalt språkhjernen.

Jeg hadde altså hatt et slag uten at jeg viste hva som hadde skjedd.

Livet fortsatte og formen ble bedre og bedre og vi begynte å gå ut mer og mer.

En av de første gangene vi spiste på Rimpao Hotel hørte vi noen smell utenfor.

Det lignet mistenkelig på skudd fra en pistol.

Politiet kom fort og vi fikk fort høre at en mann hadde blitt skutt rett utenfor Hotellet.

Vi ventet til det meste av styret utenfor var over og gikk hjem. Litt ekkelt, men vi glemte det ganske fort. Så ble det flere drap rundt i byen og en dag kom tanta til Oi og fortalte at de hadde funnet liket av to unge gutter to km bak huset til familien hennes.

Det ble en rar stemning i byen og folk begynte å hviske om at politiet hadde begynt å drepe drugdealere.

War on Drugs

Thailand hadde fått ny regjering for en stund siden, men de hadde ikke gjort så mye forandring at det kunne merkes. I Thailand så skifter de regjering like ofte som vi skifter undertøy så det var ikke så stor interesse for meg å følge med på politikk. Dette forandret seg radikalt etter at den nye statsministeren steppet inn på arenaen og lanserte nye reformer.

Shinavatra Thaksin, senere eier av Manchester City, var en tidligere politimann som plutselig hadde blitt statsminister.

Han hadde tidligere studert i Texas. Fått med seg to investorer fra Amerika som satset noen hundre millioner på familiens forretning innen tv og mobiltelefoni. Når han ble øverste sjef for politiet sørget han for å kaste ut de to investorene ut av landet og overtok deres aksjer.

Som politisjef sørget han også å rydde alle motstandere av banen.

Politikere og politisjefer ble drept i tur og orden.

Han skjønte fort at det var lettest og få stemmer fra de fattige på landsbygda ved å love dem lån så de kunne investere i jordbruk. Alle som stemte fikk også et par hundringser så det var lett å få de grådige analfabetene til å stemme på han og det viste han godt.

Nå brukte han sin stilling som statsminister kun til å gjøre familien rikere og rikere.

I løpet av et par år økte formuen fra et par hundre millioner til noen milliarder og ble en av asias rikeste mann.

Han sørget for at hans slektninger fikk de store postene slik at de hadde full kontroll og forandret lovene slik at det passet hans butikk. Han betegnes som mange i dag for den største og farligste diktatoren siden Hitler, men ingen andre land har blandet seg inn i hans grusomme politikk. Protester fra FN og en del andre organisasjoner prellet av som vann på gåsa. Nå hadde han fått full kontroll og nå hadde han bestemt seg for nye forandringer.

Han skulle gjøre Thailand narkotika fritt i løpet av 2 år. Store ambisjoner der i gården.

Dette var en gave til kongen. Kongen likte ikke det og kalte ham inn på teppet for å gi ham en reprimande. Kongen er største myndighet og helleig for Thaiene og ingen har noe stygt å si om han.

Thaksin brydde seg ikke mye om hva kongen sa. Han gikk ut og sa at han skulle starte en krig mot Yaba og den skulle starte…. Ja nettopp i Kalasin og nabobyen Mahasarakam fordi at det var de største studentbyene.

Pang! De første ofrene i Thailands War on Drugs var offisielt to to tuktuk (taxi motorsykkel med tre hjul) sjåfører som ble skutt rett ned av to stk på stor sykkel.

Selv om det nå var offisielt hadde krigen allerede holdt på en stund, men nå tok det helt av.

Alle snakket om dødsskvadronen til statsministeren. Det gikk ikke en dag uten at noen ble drept. Etter hvert begynte de en ny taktikk. Skvadronen ble mer synlige, to svartkledde menn med helhjelm på en stor svart streetbike.

Den ble observert overalt og var lett kjennelig da det var ingen Thaier i byen som hadde stor gatesykkel. Kun et par små choppere.

De oppsøkte familien til de skulle ta livet av og leverte et brev og en sort lilje.

I brevet stod det som regel slikt ”nyt livet nå det er snart slutt”. Dette gjorde folk livredde og hele byen ble forvandlet til et noia sted.

Mange torde ikke gå ut og selv om de selv ikke var innblandet i narkotika så kjente de som regel noen som var.

Det var heller ikke de store fiskene som ble skutt, men fattige folk som trengte penger for å overleve. Etter en mnd trappet han opp til flere byer og innførte konkurranse mellom de forskjellige politidistrikt. Den politisjef som ikke fulgte opp bekjempelse av yaba på en tilfredsstillende måte ville miste jobben.

Det er jo tragisk for en politisjef i et så korrupt land, der politisjefene som regel er de rikeste, å miste jobb og makt. Dette førte til massedrap.

Nesten hver dag førte de statistikker i avisene om hvor mange som var drept i de forskjellige distrikt så innbyggerne kunne følge med på samme måte som vi følger tippeligaen.

De første tre mnd ble det drept flere enn i Irak. Avisene begynte å miste tellingen etter 10 000 drepte.

Thaksin eide jo de fleste tv selskapene så i praksis kontrollerte han alle nyeheter.

Verdenssamfunnet har nok ikke så store interesser i å blande seg inn når det gjelder narkotika så han fikk holde på uforstyrret. Mye er skrevet om Thaksin, men hans måte å styre landet på er ikke så kjent utenfor Thailand.

Han innførte også nye skjenketider, portforbud for de under 18 og en hel masse annet som førte til at byen ble forvandlet fra et stort party til en begravelse.

Skjenkesteder stengte i frykt og byen ble død.

Vi mistet helt lysten på å bo i byen så nok en gang reiste vi mot Koh Phangan.

Denne gangen med fly. Vi stoppet i Bangkok for å handle litt og da det viste seg at Roger Waters hadde konsert i Bangkok dagen etter ble reisen til Koh Phangan utsatt et par dager.

Vi fikk tak i billetter, men det ville bli litt rart å gå på konsert uten å røyke først.

Utenfor ”Thunderdome” hadde det samlet seg mange mennesker før konserten.

De fleste var utlendinger. Thaiene hadde kjente til Pink Floyd, men få hadde hørt om Waters.

Rett før konserten kjente jeg røyklukt som rev i nesen.

Jeg begynte å kikke etter de som røykte i håp om få et trekk. Ved siden av en reklamebod sto tre Thaier og en utlending og koste seg med et par jointer. Jeg trodde nesten ikke mine øyne.

Det var Ian og tre kjente Thaier fra Koh Phangan. Trekk ble det.

Uten at konserten ble noe bedre av den grunn. Jeg hadde sett RW live tre ganger før og dette var absolutt den dårligste.

Lydkvaliteten var så dårlig at den kunne sammenlignes med den store konserten i Berlin.

Skuffet reiste vi sammen med Ian og vennene til en liten Hip Hop klubb hvor vi satt og drakk øl resten av natta. Neste dag tok vi fly til Koh Samui og deretter båten over til Koh Phangan.

Oi ble mektig imponert. Hun hadde aldri sett havet.

Jeg ble også imponert for dette var en stor kontrast til det varme støvete klima på landet og det var helt nydelig og kjenne havbrisen blande seg med ganjalukt.

Jeg hadde nå vært borte over to år.

Og på Koh Phangan hadde det skjedd mye.

Nyttbilde18.png

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
marlon_murray

Gleder meg som en unge til å høre hva som har skjedd og skjer videre på Koh Phangan! Fantastisk gøy å følge historiene dine! :rolleyes:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Zodiac666

Sakset fra ett annet forum, håper jeg ikke ødelegger tråden.

Dette omhandler thaimenn, men det kan gjelde damer du møter der nede også.

Glem alt prat du har hørt av førstegangsturister som har latt seg blende av thaismil og kommer med kommenterer som "de er så mye bedre enn oss nordmenn for de smiler uansett", Smilet er bare skin deep.

This was posted in Facebook and seems a fair warning to put in here:

having spent many years on the larger islands in thailand and observed the ways of the thai beach boys from a cultural and habitual perspective, i feel it might be helpful to put out some advice for those new girls to thailand who find themselves interested in a thai beach boy, as i am so tired and depressed at seeing these young, beautiful, naive girls come to thailand with no knowledge of the culture or situation and getting beat, cheated on, lied to, left pregnant or sick with STDs, and publicly humiliated by one of these guys, and sent home crying their eyes out, their self esteem ruined.

here's the deal, and you might think i am being overly harsh but i could refer you to plenty of girls who learned the hard way:

- it's all about sex, not love. thai guys have to work very hard and even pay money to a thai girl's family before she will let him in. in contrast, farang girls on holiday will jump right into bed with the boys, and it's free! they have many girls to choose from, you are not important to them. every single week there arrives a new load of nubile, easy tourist girls. i have seen so many times the boys take their "girlfriend" of the week to the boat to leave, and they wait there for the next boat to pull in and pick up whatever stupid girl is on it. face it, these guys get these jobs many time because thai girls do not want them. they work around farang girls because they know it is easy and free to get them in bed. every single one of these girls thinks they are special, and that their new man is "different" and they soon find out they are wrong.

- they lie. they will say absolutely ANYTHING to get you to sleep with them. it is a game. there is a lot of backslapping with their friends when they succeed in picking you up. they will lie about their age, marital status, how much money they make, everything in their past. the goal is simply to win. this is the same in every culture but in a tourist area it becomes a lot more hard core.

-they are not safe. you need to wear condoms, and if you don't, god help you. these guys sleep with an insane number of girls, and some with boys as well. even if you have been together for a couple weeks, that doesn't mean it is safe to stop wearing condoms. if yu want to do that, go get both of you tested first.

-some of these guys are serious criminals. you might think it is glamorous to date a drug dealer, but look up the drug laws in thailand. it isn't fun to watch your boyfriend out of his head every night either. a lot of the boys i know have actually raped and/or murdered someone in the past! they definitely aren't going to tell you this themself. they also can be very violent, and no one is going to tell you that they beat the crap out of the last little english girl who was here because everyone around them is afraid of repercussions. a good rule to keep in mind is that if there are any long term farang girls around, and they seem wary of discussing your man, it is because they have been threatened. if they drop you any hints, take them seriously- they have seen these guys in action. the stupidest thing you can do is run right back to the guy saying "so and so said"- in the long run you will have sabatoged the only support network available to you.

- if they get you pregnant and want to marry you in a short amount of time, they probably want a visa to your country. most of the girls i know who got pregnant were abandoned by their boyfriend for the next sweet young thing. as for marriage, it doesn't stop most of them from cheating. do some reading on thai culture, visit their family, look at their friends and position in society, and ask yourself "do i really know and trust this guy to build a life with?" before you get ahead of yourself. some of these guys are very poor and see you as their meal ticket. don't trust an offer of free land either. nothing is free.

beach boys have a bad reputation, and it is well deserved. don't assume that all thai men are the same (there are lots of nice thai guys around, but it seems like once they become too involved with the tourist industry they get jaded and hard), and there are even one or two of the beach boys that turn out to be ok in the long run. but there are far, far more broken heart stories than good ones in this element of society. generally speaking, if you meet a young, good looking guy in a tourist area, who speaks decent english, has a tattoo or piercing or farang style clothes, who says he is a dj, who twirls fire, or who works at a bar, they are most likely professionals with a long history. the worst ones i have met are on koh chang, in bangkok, and on koh phangan. make sure you know what you are in for. it's cool to come and have fun for a week or so on your holiday, but it is when you start taking it more seriously that you will have problems. you have to be willing to work through a lot of crap over a long period of time before there is a possibility of a successful relationship. if you don't plan on staying in thailand, then forget about it. watch out for number one, and good luck.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Kronisk

Har nå lest alle historiene dine og dette er strålende lesning. Jeg gleder meg til det kommer mer. Thailand er et land jeg alltid har hatt lyst til å besøke, og lysten ble ikke akkurat mindre nå.

Thailand er jo et veldig billig land, men det virker likevel som du har endel utgifter. Hva lever du av der nede? Oppsparte midler? Eller er uføretrygda nok til å leve som en greve?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
zokrates
Jeg hadde nå vært borte over to år.

Og på Koh Phangan hadde det skjedd mye.

Jah....vi venter i spenning.... :(

Endret av zokrates

Del dette innlegget


Lenke til innlegg

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

×