Gå til innhold
vin&grønt

Thailand Tråden

Recommended Posts

Blomdido BadDegrass

Ja det her er siiiinnnsykt morsomt å lese. Svært så innspirerende :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Back to Nature

Vi kom oss over fra Koh Samui til Koh Phangan på en overfyllt båt.

Oi var livredd og egentlig med god grunn for det var første gang i båt og bølgene som truet den gamle holken hadde senket mange passasjerbåter mellom øyene.

ThailandandMelb2051-1.jpg

Allerede på kaia kunne jeg se forandringer. Kaianlegget var helt ombygd og virket en smule mer organisert.

CIMG0097-1.jpg

Vi var veldig sultne, men jeg hadde ikke lyst til å være i Tong Sala.

Jeg ville til landsbyen og planla å spise der.

”Havnebyen” hadde blitt litt større, fått noen flere bygninger, noen restauranter var stengt og nye hadde åpnet. En cafe like ved kaia hadde tydelig blitt smittet av fotballfeber og installert en ny flat storskjerm. Skjærmen var så stor (cafeen var liten) at gjestene måtte bruke halve gata. Det var nå like før VM i Fotball.

I Thailand og resten av Asia så blir man fort klar over at kunskapsnivået er veldig lavt.

På øya kunne man sette en grei grense over hvor skille mellom de uvitende og de opplyste gikk.

Viste de hvem som var president i USA så havnet de i gruppen av de intelligente.

I Bangkok lå kunnskapsnivået mye høyere enn på landsbygda, men her på øya var tiden skrudd noen år tilbake.

Menneskene her var ikke så interessert i hva som skjedde utenfor øya deres.

De lå fortsatt å digga Bob Marley, Pink Floyd og Jimi Hendrix i hengekøyene sine.

En av de få nye band som var oppdaget og akseptert av øybeboerne var Red Hot Chilli Pepper, men resten av musikkinteressen hadde parkert på slutten av 70 tallet med The Wall av Pink Floyd som klimaks for denne musikkperioden.

Når det var snakk om forball så var saken noe helt annen.

Thaiene var ekstremt interessert i fotball og visste alt om denne sporten.

Sa du at du var fra Norge så kunne de ramse opp alle fotballproffene som spilte rundt i Europa.

Ole Gunnar Solkjær var selvfølgelig den store helten, med Bekcham på en god toer.

Da Bekcham reiste til Thailand og startet forballskole og senere bygde seg en liten bungalow økte mannens popularitet, men ble aldri like stor som vår Norske helt.

david_2275159.jpg

Beckhams lille bungalow

Thaiene kunne også fortelle meg hvilket av lagene i Norge som var best og hvilke spillere som tilhørte de forskjellige lag. Fotballinteressen var som sagt meget stor selv om Thailands fotballelite lå på samme nivå som norsk bedriftsfotball.

De var jo også så primitive at hvis de forgudet en fotballproff fra Norge så ble automatisk alle fra Norge populære. Vi hadde jo noe ”intellektuelt” å snakke om.

Tong Sala hadde fått ATM. Jeg trodde nesten ikke det var sant. Tidligere var det ingen minibanker og svært få butikker, restauranter, utleiefirmaer, reisebyråer eller hoteller som aksepterte kort. Dette var egentlig ikke noe problem for oss for hvis vi trengte penger så hentet vi bare cash hos en av familiene eller på en av restaurantene og betalte dagen etter.

Renter betalte vi i form av å kjøpe noen øl eller mat når vi betalte tilbake.

Dette fungerte veldig bra. Skulle man derimot bruke visa til og ta ut cash var det kun en engelsk bar i Tong Sala som ga deg cash med et visakort.

Det var bare det at kjipingen som var lite populær på øya tok seg så godt betalt for denne tjenesten at man fikk knapt halvparten av det som var normalt.

Ironisk sett så lå denne baren vegg i vegg med banken som hadde fått ATM så det ble kroken på døra for denne mannen.

Vi ruslet litt rundt i Tong Sala og så etter noen kjente eller en Taxi som skulle til Chaluk Lam.

En kjent Taxi fra landsbyen kom litt senere og vi fikk haik til landsbyen.

Jeg satt spent og ventet på at vi skulle komme fram. Veien var like dårlig som før og jeg så at det var kommet et par nye hus på den 10 km lange veien fra Tong Sala til fiskelandsbyen jeg bodde i.

Rett etter vi hadde passert det kinesiske tempelet så vi at det var en liten ny restaurant ved veien like ved avkjørselen til Paradise Waterfall og hytta til Werner.

SDC12225.jpg

Jeg kjente godt familien som eide dette området så ga tegn til Taxisjåføren om å stoppe.

Vi kastet fra oss bagasjen på utsiden og la oss ned på putene som fungerte som liggeplasser i stedet for sitteplasser i den åpne restauranten. Det var en tysker som hadde åpnet denne.

Han fortalte at eieren av tomta hadde bygd restauranten til sin kone, men da hun aldri fikk gjester så hadde tyskeren tilbydd eieren rundt 600nkr i mnd. Eieren godtok og for kun 6lapper kunne altså tyskeren overta en liten enkel restaurant/bar + soverom i annen etage.

Antagelig ikke så stor cashflow i denne sjappa, men et meget bra alternativ til å leie en bungalow.

Vi hadde ikke engang fått maten vi bestilte før det kom en 250 offroader rett ut av bushen og kjørte nesten inn i restauranten.

Det var Werner.

Det viste seg at det hadde blitt mobildekning i landsbyen og da det kom en Nordmann og spurte om han kjente sin landsmann Werner så ringte tyskeren selvfølgelig opp til Werner å sa at det var noen å spurte etter ham.

Werner tenkte nok at det var noen kunder som skulle kjøpe ganja og var derfor raskt ute til å kapre noen kunder. Kunde fikk han, men han ventet nok ikke meg og det ble selvfølgelig øl med en gang.

Det at det hadde blitt mobildekning var lett å se. Nesten alle fløy rundt med mobil og snakket så høyt at jeg vet ikke om Thaiene skjønte at de ikke burde snakke høyt for at de i andre enden skulle høre det eller at de kun latet at de pratet i mobilen for å vise seg frem litt.

Vi trengte ingen mobildekning i landsbyen fordi vi hadde lært å kommunisere på andre måter, men det kunne være greit å ringe og motta telefoner fra utlandet uten og kjøre til Tong Sala.

Bongen sto bak kjøkkenet så det gikk ikke lenge før restauranteieren kom med brukerutstyr og ei halv kokosnøtt full med stinkende pot. Oi fikk sjokk. Her satt vi i hennes land og hun så for første gang noen som satt åpenlyst å røkte bong på en restaurant.

Stor forskjell på bygda i nord og øyene i sør.

Thaiene i nord brukte yaba (methamfetamin) for å jobbe mer, drakk seg dritings på hjemmebrent, hørte på Isan Lamsing (musikk fra nordøst), spiste ”sticky rice” og led av Mickael Jackson syndromet.

Alle damer fra nord går derfor alltid med babypowder i veska og bruker den flittig for å se ut som den lyshudede overklassen. Et badekar med vann og klor ble brukt til å bleke huden uten tanke på hvor skadelig denne kloren var for huden.

Øyboerne i syd røkte ganja og synes yaba var unødvendig da de ikke var så opptatt av å jobbe.

Unntaket var taxisjåførene som jobbet under full moon party.

De hørte på reggae og Jimi Hendrix, spiste vanlig kokt ris og brydde det ikke en dritt om sola gjorde dem mørke i huden. Derfor var befolkningen på øyene mye mørkere i huden enn de fra byene i nord.

De var ikke bare mørkere, men var også mye blidere og vennligere.

Dette ble forklart med at solen økte produksjonen av noen ”stoffer” (husker ikke hva) slik at mennesker følte seg gladere.

Jeg vet ikke om dette er riktig for det kan også være så enkelt at menneskene som oppholdt seg på øyene levde et mer behagelig liv og ikke gikk rundt og var bekymret for å bli brun.

De var også på langt nær så grådig som de fra Isan.

Werner ville tydeligvis ha en liten fest, men jeg ville gjerne komme meg hjem før vi planla noe som helst.

Etter et greit måltid med noen tysk lange pølser og et par øl så praiet vi en ny Taxi for og komme oss hjem.

Vi stoppet utenfor Mr Ong.

Der var det som vanlig en gjeng som satt og drakk, spiste og løste lokale problemer.

Som vanlig så hadde ikke Thaiene peiling på tid. Ingen på øya hadde klokke, men kikket på solen når de skulle holde avtaler. Var det ikke sol var det andre faktorer som gjaldt.

Det kunne være månen, synet av skolebarn som viste at klokken var tre, fiskebåter som kom hjem osv.

Jeg hadde snakket med Mr Ong på telefonen for en uke siden og da sa han at han skulle beise hytta før jeg kom. Dessverre hadde han ikke fått ræva i gir før i dag og gjengen som satt i hagen og drakk hadde gjort jobben på dugnad.

Klokka var nå snart solnedgang og hytta ville være ubrukelig i minst et par dager til.

Det ble blandet ganske mye gift i maling og beis slik at insekter ikke skulle spise opp treverket. Det var derfor ikke forsvarlig å sove der de første dagene.

Billig porøst trevirke trenger mye gift, men bruker du dyrt hardt treverk som f,eks teak får du ikke problemer med insekter.

Slik treverk var nesten utryddet i Thailand og måtte importeres og kostet derfor opp til 8-10 ganger så mye. Treverk (utenom bambus og palmetrær) måtte hentes med båt fra fastlandet og derfor veldig dyrt.

En gammel naturlig måte å behandle trevirke, da spesielt kokosnøtttre var å bruke saltvann. Kokostrærne kunne brukes til byggeplank hvis det var gamle trær som hadde fått kjerneved. Tømmeret ble da lagt i sjøen og etter et år eller flere sank de. Etter viss antall år under vann var treverket så mettet med salt at insektene holdt seg vekk.

På denne måten skaffet de seg gratis tømmer. Øya hadde også mye bra trevirke.

Spesielt noe sinnsykt flott bambus, men også mye hardwood, blackwood, teak og mahogny, men dette var fredet og jungelpatruljen passet godt på. Likevel var de lokale Thaiene stadig oppe i jungelen og hentet seg flott trevirke, men de var alle enige om å ikke bruke dette trevirke til å bygge hus eller bungalower. Bare en stokk eller tre til reisverk eller utsmykking av små bygninger,

Siden hytta var ubrukelig noen dager fant vi ut at vi skulle dra opp til Gerrard som hadde bungalower oppe i fjellsiden. Vi var slitne etter reisen og det ble en tidlig kveld.

Dagen etter var vi tidlig oppe og fikk med oss den flotte soloppgangen mens vi spiste frokost. Gode og mette og et par store jointer senere lånte jeg en moped av Gerrard og tok med Oi på en liten sightseeing.

Først reiste vi ned til hytta mi, men der var det ikke som før.

Før lå hytta helt alene på stranden, men nå var det kommet fire nye hus rett bak og på eiendommen siden av drev de å kappet trær og ryddet land for å bygge bungalower.

Hotel Burma var revet og Burmeserne hadde flyttet tilbake til den gamle plassen oppi fjellet.

Det ville nok ikke bli like fredelig som før, men slik måtte man regne med.

På hovedveien like ved hytta satt det noen folk oppe i trærne og ropte på oss.

Først trodde jeg det var noen av Burmeserne som var leid inn til å plukke kokosnøtter, men det var Miau, Kai og A. som hadde klatret opp i toppen av et palmetre og satt 20-25 meter over bakken og røkte pot mellom en klase kokosnøtter. Det så helt vanvittig ut og det er nok den mest spektakulære røykeplassen jeg har sett.

Dette var tre lokale ”beachboys” som jobbet på Cactus Club på Haadrin og som var blitt noen av mine beste venner på øya.

Nå bygde de sin egen restaurant og bar hjemme i landsbyen..

Tømmer hentet de i jungelen og det meste de trengte fant de i Koh Phangans vakre natur.

Kult med en ny røykebar like ved hytta.

Vi tok en runde på mopeden og havnet etter en stund på Cafe del Mar på det vi kalte beachroad, en liten dårlig sandvei på 100m og som forsvant hver gang det var storm.

Vi hadde ikke mer enn fått smakt på vår coconutshake før stamgjestene begynte å komme.

Først kom Pijohn for å hilse på oss, men hadde som vanlig mye å gjøre og forsvant like fort. Så kom Werner for sine faste morrapils. Vi rakk et par jointer før Ian kom til sin daglige frokost. Den besto av 4-5 kopper med kullsvart kaffe og noen bongtrekk.

Han kom kjørende med en stor grå tung landrover som han hadde kjøpt i Bangkok like etter vi traff ham under konserten. Ian satt seg ned ved bordet og begynte å prate en masse tull på sin vanskelige londondialekt.

Da han gikk en times tid senere begynte Werner og le voldsomt og spurte om jeg forsto noe av hva han sa og jeg måtte bare bekrefte at det gjorde jeg ikke.

Jeg hadde jo snakket med Ian i Bangkok, men viste ikke så mye hva han drev med for tiden.

Werner fortalte da at Ian hadde vært et par turer i England og kom tilbake med mye penger.

Vi la fort sammen 2+2 og viste nøyaktig hva som hadde skjedd.

Han hadde pratet om å kjøpe store eiendommer og bygge feng shui inspirerte bungalower for kinesiske turister.

Hans første eiendomskjøp var derimot ikke så veldig vellykket.

Han kjøpte to Rai (3200kvm) for en ganske billig penge og var meget stolt av sin dyktighet som eiendomsmegler.

Dagen etter at eiendommen ble registrert, kom jungelpatruljen som tok vare på den fredede delen av naturen på koh Phangan og malte røde merker på alle trærne på tomta.

Det betydde at Ian hadde kjøpt et område med fredede trær og siden disse ikke kunne hogges ble verdien på eiendommen nedjustert til lik null. Ian kunne bruke en liten hytte som lå oppe i skråningen, men selv om utsikten var god og hadde tilgang på vann så ble det litt for primitivt.

Mer suksess hadde han derimot med sine Magic Mushroom Adventures.

Mushroom.gif

Før dere tar en tur med magic mushroom adventures kan dere kose dere med noen tilfeldige bilder fra øya.

SDC12222.jpg

SDC12224.jpg

IMG_1315.jpg

PICT0118.jpg

KohPhangan-Thailand.jpg

Thailand20086.jpg

DSC00873.jpg

P1010058.jpg

Endret av vin&grønt
  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Har nå lest alle historiene dine og dette er strålende lesning. Jeg gleder meg til det kommer mer. Thailand er et land jeg alltid har hatt lyst til å besøke, og lysten ble ikke akkurat mindre nå.

Thailand er jo et veldig billig land, men det virker likevel som du har endel utgifter. Hva lever du av der nede? Oppsparte midler? Eller er uføretrygda nok til å leve som en greve?

Trygd er nok å leve som en greve. Kjenner mange som har minstetrygd og bor fast på hotell, spiser på restaurant hver dag og drikker å røyker hele tiden.

Det kommer jo mye ann på hvor man bor. Er du oppe i Isan (nordøst) så finner du en fin bolig med AC i sentrum for 1000 -1500nkr. Skal du på et kult disco kan du kjøpe en hel flaske wisky og blandevann includert inngangspenger for rundt

50kr. Liker du thaimat så får du godt måltid på nattmarkeder og restauranter fra 5kr. Jeg bruker å spise på en nattrestaurant flere ganger i uka sammen med kone og to barn. Der bestiller vi tre forskjellige retter, suppe til alle sammen 3 cola og 3 hele sterk øl.

Dette koster tilsammen ca 60kr, men det går også lett an å svi av 10000kr på en kveld på en av de hotteste klubbene i Bangkok.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
cannacas

Vet du noe om disse stedene som tilbyr kampsporttrening som en del av oppholdet? Eller helst som hoveddelen av oppholdet..

Har du meldt flytting til Thailand og lever på trygd fra Norge? Hvordan er det for en mann av yngre generasjon å ta turen ned dit mens man er trygdet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Vet du noe om disse stedene som tilbyr kampsporttrening som en del av oppholdet? Eller helst som hoveddelen av oppholdet..

Har du meldt flytting til Thailand og lever på trygd fra Norge? Hvordan er det for en mann av yngre generasjon å ta turen ned dit mens man er trygdet?

Det er veldig mange treningssenter som tilbyr kampsport, men jeg vil tro at absolutt de fleste dreier seg om Thaiboxing. De bungalowene som tilbyr Thaiboxing kan sikkert være greit hvis man har begrenset tid, men jeg tror at du vil finne bedre plasser og bli billigere for deg å ordne alt selv. Det er så mange steder som har dette tilbudet og derfor veldig stor forskjell på instruktører og bungaloweiere. I Thailand er alt veldig enkelt så du finner nok et bedre tilbud ved å snoke litt rundt.

Det er ikke så lett å få fast oppholdstillatelse i Thailand hvis du er under 50år. Er du over 50 kan du få pensjonist visum, men må da enten deponere 800 000 bath i en Thai bank eller få en bekreftelse fra ambassaden på at du har en inntekt på minst 150 000 nkr utbetalt. Er du gift trenger du ikke å være 50 år og da klarer du deg med halvparten av den summen som kreves av pensjonister.

Før kunne man bare ta en visarun med buss til Cambodia, Laos eller Malaysia og fornye visumet med tre mnd, men det er mye vanskeligere nå pa grunn av alle kriminelle flyktinger som har brukt Thailand som opphold.

Likevel er det alltid en løsning hvis man ønsker å være der lenge. Det spørs hvor lenge man skal være og hva man skal gjøre (eller late som man skal gjøre). Penger betyr mye.

Jeg skal komme tilbake med mer info om hvordan man ordner visum, starter business, kjøper eiendom og gifter seg senere.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Somerled

Oppdater gjerne med noen sprelske historier, eller bare noe i det hele tatt vin&grønt, meget artig lesing.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
PF-tek

Fantastiske historier, vin&grønt!

Faren min har veldig lyst å flytte til Thailand, men mener det er umulig å oppdrive troverdig informasjon om hvordan reglene er i forhold til eiendom og business. Flott om du forteller mer om dette :)

Ser frem til flere historier også!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Fantastiske historier, vin&grønt!

Faren min har veldig lyst å flytte til Thailand, men mener det er umulig å oppdrive troverdig informasjon om hvordan reglene er i forhold til eiendom og business. Flott om du forteller mer om dette :)

Ser frem til flere historier også!

Jeg kommer tilbake med masse historier og info om eiendom og business senere. Nå står jeg akkurat klar til å reise på ferie, men jeg lover at etter ferien så kommer det mye mer på denne tråden. God sommer :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Somerled
Jeg kommer tilbake med masse historier og info om eiendom og business senere. Nå står jeg akkurat klar til å reise på ferie, men jeg lover at etter ferien så kommer det mye mer på denne tråden. God sommer :P

Gleder meg allerede!

Fyrte opp litt White Rhino for å kose meg med det nye innlegget i tråden, dog kortere enn forventet :P Har smågledet meg litt til noen nye historier.

God sommer hvertfall :smokey: :smokey: :clown:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Kommer noen flere historier nå, men vil bare si at disse historiene ikke alltid kommer i riktig tidsmessig rekkefølge. :sick:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Greg

Det hadde dukket opp en del nye mennesker på øya siden sist. Også landsbyen hadde fått noen nye fjes.

På et slikt sted så blir man fort kjent med de som røyker cannabis og de som drikker ofte.

Mennesker som holder seg for seg selv blir ofte mistenkeliggjort akkurat som i Norge, men ryktebørsen er mye større i Thailand. Derfor gikk det fort rykter om nye mennesker.

Det var jo veldig mange mennesker med interessante bakgrunnshistorier som dukket opp på akkurat denne øya.

Greg var en av dem. Han ble ofte observert rundt i landsbyen, kjørende på en gammel sliten mc med en nydelig veldreid bakende.

Vel bakenden tilhørte dama som alltid satt bak på og som regel kun var iført bikini eller en trang minishorts. En typisk bardame for ingen vanlige thaidamer viser seg på en mc i bikini eller tatoverer seg slik hun hadde gjort.

Et dårlig hjemmelaget bhuddasymbol hadde hun klart å stemple i nakken sin.

Ellers var dama utrolig flott. Blid var hun og, for hun snudde seg å smilte til oss når hun skjønte at vi kikket på henne. Vi hadde litt gøy med dette fordi Greg som var helt hårløs på toppen ble merkbart sjalu når dette skjedde.

Det kunne vi se ved at han fikk et grinet utrykk og ble rødlilla der det skulle vært hår.

Ingen viste hvor de bodde, men det måtte være i landsbyen.

En dag dukket Greg opp på hjørnet hos Panee. Werner og jeg hadde begynt å sitte mye hos Panee og drikke øl.

Panee’s lille restaurant på hjørnet i krysset ved innkjørselen til landsbyen var et perfekt sted å røyke litt og drikke pils. Det var også litt spesielt sted fordi de fleste av taxisjåførerne var i familie med Panee og droppet alle turistene av hos Panee mens de ventet på spesialbygde pickups som skulle hente dem til sine respektive bungalower. Dette pga de dårlige veiene til mange av bungalowene som ofte lå på bortgjemte steder.

De fleste ryggsekkturister tror de reiser billig, men så lenge de bruker Lonely Planet som guide har de ødelagt turen allerede. Turistene som kom her til Panee var alle på vei til noen bungalower som var omtalt i LP. Ingen skjønte hvorfor fordi det var de dårligste bungalowene. Du bør aldri følge sauetråkket til LP. Da kommer du kun til turistfeller og dyre priser da millioner av reisende har vært der før. Dessuten er LP kun en stor bløff. Alt som er nevnt positivt i bøkene er betalt av bungalow eierne eller av de andre som har utbytte av positiv omtale i bøkene og LP bøkene er kun betalte reklamebøker.

Hos Panee ble turistene nesten tvunget til å spise mens de ventet på transport til bungalowen de skulle bo.

Panee var hyggelig nok, men folk skjønte at det ville ta tid og kunne like godt spise og drikke litt, mens de ventet. Panee skjønte også dette så denne forsinkelsen her var planlagt til minste detalj.

Werner og jeg skjønte også fort tegninga så vi gjorde en avtale med Panee.

Vi skulle sitte å drikke øl hos henne mellom 1200-1500 og 1800-2100. Det var da det var mest trafikk forbi restauranten. Werner ville kapre kunder til tattosjappa si og sikkert også til sopp og cannabisbutikken. Panee ville ha Werners kunder inn til henne for å kjøpe øl og mat og vi skulle bidra til at kundene satt lenge og drakk mye så det ble mye skåling. Vi skulle også få kundene til å komme tilbake ved nitiden da hun brukte grille brorens fangst av hai og blekksprut. Alt annet ble solgt til markedet.

Jeg ville ha gratis mat, pot og øl. Panee la på ca en krone på ølen og jeg og Werner drakk alltid gratis hos Panee og jo fullere vi ble jo gøyere ble det å by på en øl eller røyke en fet joint sammen med de nye folkene.

Litt problem ble det da det viste seg at broren til Panee også pusha litt til kundene. Werner fant jo fort ut at det gjorde ikke så mye og tok en forretningsprat med broren som også levde av fisking og turistkjøring med sin store longtail. Den hadde han arvet etter faren sin som var min læremester og første fisker jeg traff på Koh Phangan. Broren til Panee hang som regel nede på hjørnet ved Cafe del mar og røkte ganja hele dagen sammen med de andre fiskerne. Altså rett ved siden av vår lokale cofeeshop på den lille beach roaden.

Werner gjorde da en avtale med broren som fikk beholde cannabisbutikken sin som han flyttet til bakgården til restauranten til søstra, men kjøpte nå potten sin fra Werner. Det var jo en ypperlig deal for oss for nå hadde vi noen til å gjøre den farligste delen av cannabis salget.

Det var et større problem med mora. Panee var god for minst 150kg, men mora bikka godt over 200 og måtte støtte seg med en bambusstokk. Selv om hun var snill så kunne hun forvandle seg til et monster når hun ble sint og det ble hun hver gang hun fant bongen til sønnen eller det luktet cannabis.

Heldigvis var hun ikke så lett til bens og brukte og holde seg i huset sitt 50 meter lengre ned i gaten.

Dermed ble det slik at broren satt i bakgården med varene og klar bong, mens jeg og Werner ble betalt for å spille ”kule turister” for å lokke dem til å kjøpe øl og pot.

Restuaranten var en en liten gårdsplass med små busker rundt slik at man ikke kunne se alt som skjedde på innsiden. Det lignet ikke mye på restaurant. 50 kvm tak som ble brukt til garasje for utleiemopeder. 50kvm med border og stoler og kanskje 25 kvadrat med en treplatting som det lå noen puter og et par hengekøyer. Selve kjøkkenet var ei murblokk på størrelse med ei byggebrakke og bak kjøkkenet lå dassen som var så ulekker at man pisset bak dassen i stedet for inni og stakkars den som måtte drite. Rundt omkring i bakgården lå forskjellige skjul og tak som de lagret fiskeredskap. Det var her mellom skjulene broren rigget til med sin lille cannabisbutikk som vi styrte fra restauranten.

Vi skulle også hele tiden ha et blikk på huset til mora så vi kunne advare sønnen hvis hun var på vei for han hadde mer noia for mora enn snuten. Vi fikk bra med provisjon på gresset vi solgte til turistene, for her snakket vi hasib hasib. Vi doblet altså prisen fra bakgården til restauranten. Alle var fornøyd og spesielt Werner som solgte poten sin to ganger. På en god dag så kunne vi sope inn 50g pot og et par tusen kroner hver. Vi allierte oss fort med bungaloweiere, internettbutikker, mopedutleie, trekking, fisketurer osv og fikk returprovisjon fra alle kundene vi skaffet. Mer penger i kassa ble det også. Litt hadde vi jo lært av Thaiene. Ikke gjør noe gratis.

På samme tid så tok jeg over alle bungalowene til Mr Ong.

Jeg tilbød mr Ong en sum som tilsvarte 6mnd husleie og hadde nå 8 bungalower lik min plus et gammelt fint teakhus. Jeg måtte altså ha flere enn 6 mnd utleie på alle husa for å klare break even. Jeg la på 30%. Bungalowene ble nå leid ut for 6000 baht pr mnd og jeg klarte lett 100% belegg. Det var mangel på billige langtidsbungalower så med min daglige kontakt med nye turister så var det ikke noe vanskelig å få leid ut disse hyttene. Jeg burde heller ikke jobbe mye for å få fullt belegg. Jobben besto som regel av å holde russere og israelere borte ellers så ville de andre gjestene flytte. Israelere var ikke ønsket noen steder. Det samme gjaldt russerne. Det var de to mest forhatte nasjonene i Thailand og spesielt på Koh Phangan. De mest motbydelig er likevel ofte unge engelskmenn som er så feige at de må reise i store gjenger og oppfører seg som hooligans, men de var det heldigvis ingen av på øya. De holdt seg i de engelskdominerte gatene i Pattaya hvor de kunne sloss med likesinnede.

I løpet av et par mnd så ble restauranten til Panee landsbyens mest besøkte. Og jeg og Werner måtte ”jobbe” mye overtid. Gøy var det og. Stadig vekk fikk vi små oppdrag av folk som ville ha hjelp til å arrangere noe spesielt og det var vi flinke til for det passet vår butikk også.

Werner var litt opptatt med å tatovere og knulle turistdamer så arrangeringen av turer og party var det jeg som tok meg av,

Det var nok også derfor Greg dukket opp her alene. Han turde vel ikke å ta med dama til den restauranten hvor det alltid satt en gjeng og flørtet med dama hans når han passerte på sin gamle mc. Han skulle gjerne ha litt pot og Werner hadde fortalt meg samme dag at det var litt tørke på øya. Mange bungalowhotellene var tomme for weed. Thaiene hadde sitt hjemmedyrket, men det var ikke av det beste. Werner hadde alltid noe bra og aldri samme som resten av øya takket være sine gode kontakter blant fiskerne. Det kunne være tomt hos thaiene for de handlet alle fra en stor mafia som smuglet inn store mengder pot som skulle selges på barer og bungalowhotellene i turistsesongen. Ble de tomme kunne det ta noen dager før de igjen fikk cannabis til turistene. Vi hadde den fordelen at vi også kunne handle av et par utlendinger som kun solgte til utlendinger. Tomt eller tørke ble det derfor aldri for oss.

Greg hadde brukt å kjøpe cannabis av en taxisjåfør, men hadde nå problemer med leverandøren.

Greg som var fra Australia og var ca 35år hadde leid et hus av samme mann.

Da Greg var borte et par dager oppdaget han at noen hadde vært inne i huset og knullet i senga hans. Uvedkommede hadde også dusjet, brukt hans håndklær, etterlatt en brukt kondom på gulvet og stjålet noe fra kjøleskapet. Taxisjåføren bodde like ved og var den eneste som hadde nøkkel. Greg ble rasende.

Alle skjønte at Taxisjåføren hadde dratt med seg en dame inn i huset til Greg mens han var borte, men for å prøve å skjule at han var utro så prøvde han å legge skylda på Greg og at det måtte være noen bekjente av Greg. Så eskalerte det og kona til taxisjåføren støttet jo mannen sin og det endte opp med bråk og anmeldelse. Greg hadde nå flyttet inn på et gusthouse mens han så etter et billig hus til leie.

Greg var veldig vennlig og høflig. Virket som humoren satt litt langt inne og virket litt seriøs,

men en hyggelig kar. Han fortalte også at han var treningsfreak og tålte ikke alkohol.

Dama hadde han truffet i en butikk i Bangkok og var veldig opptatt av at hun ikke kom fra en bar. Han var også veldig kjapt ute med å forklare hvorfor han kunne bo på øya uten å jobbe.

Han hadde drevet en bar i Australia og spart opp pensjonsfond som han levde på nå.

Da han kjørte med 50gram i lomma så smilte jeg og Werner og skjønte at det var noe som ikke stemte. Ikke så vanskelig å se at Greg aldri hadde drevet noe bar og storyen om pensjonsfondet stinket etter hvert over hele landsbyen.

  • Like 4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Snakebusiness

En formiddag satt jeg på en burmesisk restaurant ved fiskebåtkaia med en pils og pratet med noen av fiskerne da det kom det en ung danske på en moped. Jeg var den eneste utlendingen på restauranten og han kom bort til meg og presenterte seg som en venn av Naomi og spurte om jeg kjente henne.

Jeg sa at jeg kjente Naomi og lovet å vise ham hvor hun bodde.

Jeg tok min egen sykkel og han kjørte etter. Naomi var ikke hjemme og jeg hadde ikke sett henne på et par dager.

Bungalowen ga preg på at hu skulle være borte en stund for det var stengt og lukket slikk man gjorde når man forlot øya eller var borte noen dager. Dansken var veldig stressa etter å finne noe å røyka på så jeg inviterte ham hjem på en joint. Mens jeg lagde jointen sto han å så på flaskene jeg hadde på en hylle. Han lurte på hvor jeg hadde fått tak i dem.

Cambodia og Laos svarte jeg mens han studerte et 7-8 flasker med slangevin som jeg hadde kjøpt på mine turer til nabolandene. De er dødsfete og sikkert dyre sa han. Ja de er dyre sa jeg og sa at de kostet 1500 bath. De hadde jeg lett betalt 2500 for sa han. Solgt sa jeg på spøk.

104125504_d7fe49aa53_m.jpg

10639492_snakewine.jpg

Dansken spøkte ikke og fikk etter litt pruting 5 flasker for 10 000 baht.

Flaskene han kjøpte hadde jeg betalt 120baht stk for i Laos. Det ble god fortjeneste og nesa begynte og lukte penger. Flaskene med slangevin ble produsert i Vietnam og inneholdt en sterk vin med en hel slange oppi. Slangene kunne være kobra men de var forbudt i Thailand og mange andre steder. De brukte derfor noen oppdrettslanger som så ut som kobra og de var det ingen problem å ta med til Thailand. Befolkningen i Asia med Kinesiske aner brukte denne vinen som legemiddel mot en masse plager.

Vi røkte en joint og pratet litt og jeg fant ut at Dansken virket litt fjærn eller fraværende. Så veldig straight ut, men kunne se ut som om han brukte depot-dop eller noe annet apemedisin.

Dansken fikk med seg pot til et par jointer og jeg sa at han kunne stikke innom Panee for å få mer etterpå. Dansken stablet seg på mopeden og så nå veldig fjern ut.

Med flaskene i to bæreposer hengende på styret spant han av gårde bortover stien på stranda.

Han kom ikke mer enn 50 meter før han kjørte rett inn i et palmetre.

Fortumlet og med to poser med knuste glass og døde illeluktende slanger kom han tilbake med bulket moped og noen småsår i det rusa ansiktet.

Han lurte på om han kunne sette fra seg de to hele flaskene og hente dem senere.

Nå hadde han tenkt seg av gårde for å fikse mopeden som hadde fått noen småskader.

Igjen raste han av gårde og etter det så har jeg aldri sett ham.

Naomi visste ikke hvem han var og hadde heller ingen ide om hvem det kunne være.

Selv om jeg etter hvert glemte Dansken så glemte jeg ikke salget av flaskene med slangevin.

To uker senere var jeg på vei til Laos for å kjøpe slangevin. Jeg håpet at jeg slapp å reise over til Laos for det var stor mulighet for å kunne bestille flaskene fra de kinesiske smuglerne som opererte på det gamle kinesiske markedet i Nong Khai.

Der florerte det av billige varer fra Kina, Vietnam og Laos.

Jeg lånte en pick up med sjåfør fra faren til Tam og vi fylte bilen med fersk blekkprut som vi solgte på et marked i Udon Thani. Pris på fersk sjømat var mye høyere i nord så fortjenesten dekket hele den lange turen. Dermed ble det gratis transport på varene vi skulle kjøpe. Turen ble lang og nykter for vi turde ikke å ha noe i bilen pga mye kontroll. Dermed ble det en ekstra lang tur. Ca 50 timer inc ferge tok det, men da hadde vi også stoppet og sovet noen timer.

I Nong Khai så reiste vi direkte til Thasadet markedet og begynte å snoke etter leverandør så vi slapp å reise over til Laos. Her på markedet kunne vi se over til Laos så det skulle være merkelig om ingen kunne skaffe varer fra andre siden av elven.

Måtte vi til Laos så ble det bestikkelser, forhandlinger og mye krøll før vi fikk varene inn i landet. Vi fant flere butikker på markedet som solgte kinesisk medisin og matvarer og for å slippe ekstra dyr ”farangtax” så holdt jeg meg noen meter bak mens sjåføren gikk foran og fisket etter best pris. Etter et par timers snoking fant vi en som kunne levere 1500 flasker dagen etter. Prisen var 160bath pr flaske. Helt grei pris for å slippe å dra over grensen.

Vi ble på markedet hele dagen for å kjøpe varer som kunne selges på Koh Phangan slik at bilen ble full. Dagen etter reiste vi med engang vi var ferdig med å stable bilen søkkfull.

Vi kjørte direkte for vi kunne ikke stoppe å sove og samtidig passe på bilen så det ble nonstop Nongkhai – Koh Phangan på et drøyt døgn inkludert ferge, mat og pissestop.

Litt over fire døgn hadde det tatt fra vi reiste til varene var lagret i et uthus i bakgården til Panee og bilen levert tilbake uskadd. Litt gaver fra Nong Khai gjorde faren til Tam meget blid å det skulle ikke være noe problem å låne bil fra ham en gang til.

Hvordan flaskene skulle selges hadde jeg ikke helt funnet ut, men jeg hadde jo en del ideer. De kunne ikke selges til Thaier for de kjøper ikke slikt. De ville ikke engang ha slikt i huset. De måtte selges til turister som ikke er vant til å se slikt. Altså kortidsturister med god økonomi. Slike fantes ikke på Koh Phangan. Dessuten ville jeg minst firedoble innvesteringen min for at dette skulle være verd strevet. Noen flasker ble plassert i barer for komisjonsalg, men dette gikk for tregt. Tilslutt så averterte jeg etter pene selgere.

I Thailand er det å være pen et must for å bli f, eks kjent skuespiller eller få de beste jobbene. Thaiene er veldig opptatt av utsende og er man pen blir man forgudet og dermed blir det ikke plass til de som ikke har utseende med seg. Mange ringte på annonsene som jeg hadde i en avis på Koh Samui, men få var interesert i å selge en slange på flaske. Likevel fikk jeg samlet 13 selgere som skulle bli kvitt flaskene for meg. To selgere forsvant første dagen. Det gjorde også 10 flasker de fikk på kommisjon. Etter en mnd hadde jeg kun fire stk igjen, men de var derimot veldig gode selgere. Det viste seg at det nesten var umulig og ha selgere på kommisjonssalg i Thailand. Nytter ikke å stole på dem når de kan tjene seg en krone ekstra. De fire selgerne jeg hadde igjen oppsøkte turiststeder og snakket til turister om flaskene og hva de ble bruk til og la spesielt fokus på hvordan de kunne klare å få en slange med oppblåst kobrahode inn i flasken. Det vet jeg fortsatt ikke selv om jeg har fått mange forklaringer på dette mysteriet og det er nok dette mysteriet om hvordan slangen har kommet inn i flasken som har solgt de fleste flaskene. Ca et halvt år brukte de på å selge ut lageret. Selv om fortjenesten ble god så ønsket jeg likevel ikke å hente flere slanger fordi det ble vanskeligere og vankeligere å selge noe som helst uten å bestikke både mafia og politi.

På de store turiststedene så eier kommunen de fleste strender. De blir av kommunen delt opp i småbiter på 20 meters lengde som igjen blir leid ut til de som betaler mest penger under bordet. På norsk kan vi likegodt kalle dem strandmafiaen. De betaler altså mange penger under bordet til kommuneansatte for å leie stranden og da styrer denne mafiaen alt som forgår der. Strandstoler, vannscooter, kiosk, drugs, damer, tattoo, tyggegummisalg, matsalg. Altså hvis du bare ønsker å selge noen blomster eller tyggegummi så må du betale til mafiaen som styrer stranden. Mafiaen må igjen betale politiet for at de skal holde seg borte fordi det ikke er lov med slik salg på stranden. Jeg ønsket ikke å betale eller involvere meg med verken snut eller mafia så etter denne snakebusinessen så ga jeg bort hele ideen og kontaktene til en av damene og hun selger fortsatt ”snake on a bottle” til turister på Koh Samui.

Endret av vin&grønt
  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Kjøleskapet

Flere og flere begynte å vanke på hjørnet hos Panee. Ikke bare røykere. På de små restaurantene eller barene på stranda var det stort sett røykere. Det var ikke snakk om store ansamlinger, men det kunne være 5-10 gjester på et par av restaurantene. De som kun drakk brukte å sitte rundt på noen av restaurantene i hovedgata. Hos Panee var det en lett blanding av alle. Til og med nykommere som ikke hadde funnet sine stamsteder begynte å vanke hos Panee. En god kveld eller forspill før noen av de største party kunne det være opp til 50 rusa utlendinger der, men på vanlige dager utenfor sesongen var vi 10-20 mennesker som vanket fast på hjørnet. Panee var veldig snill mot dem hun likte. Dvs alle utlendinger og spesielt menn. Panee gjorde alt for å finne seg en utlending og gifte seg med. Dessverre så var ikke det så lett med den kroppen og et hodet fult av meninger som ville gjøre deg flau bare å være i familie. Flere menn følte at Panee ble slitsom og unngikk restauranten. De ble ikke nådig omtalt av Panee. For oss som kjente henne og ikke tok henne så høytidelig så var det helt greit og vanke hos henne og le av hennes sprell. Hun lot ofte folk spise og drikke på kreditt til de som ventet pengeoverføring ble i stand til å gjøre opp. Hun lånte også ut mopeder og sykler. Ja hun kunne virke snill, men hun kunne også være full av faen. Vi som kjente henne viste at hun ikke ga noen kreditt for å være snill, men for å øke salget. Hun viste også at det aldri forekom at noen forlot øya uten å betale.

Bigark kom fra England og var en tørst kar. Siden vi hadde to engelske Mark ble han kalt for Bigmark på grunn av sin store kropp. Den andre Mark ble derimot ikke kalt for smallmark, men Bongmark fordi han ble den som fraktet bongen mellom resturanten og bakgården der broren til Panee brukte å røyke sammen med sine venner.

Bigmark drakk hele dagen selv om han jobbet som dykkelærer. Han var medeier i Chaluklam Diving og hadde også sin egen dykkebar.

BigMark reiste aldri ut av landsbyen. Det lengste han reiste var de få meterne det var ut til Sail Rock hvor alle dykkerskolene brukte å besøke.

Det var litt rart at han dukket opp her hos Panee, for han røyka ikke cannabis, men det var tydelig at han lurte på noe. Han var heller ikke så begeistret for Panee for hun og Mark hadde hatt noen feider før. Etter et par øl så kom det fram at han hadde kranglet så mye med dama at han nå var lei og ville ha ei thaidame. Han spurte om Werner og jeg ville hjelpe ham med det.

Vi lo av dette, men kunne forstå ham for dama hans var slitsom. Typisk bleik engelsk dame med lang spiss nese. Hun skravla hele tiden og hadde passet bedre sammen med Ian som kom fra samme sted. Vi sa til Bigmark at han kunne bare kjøre til Tong Sala og finne seg ei bardame, men det turde han ikke. Han sa at han skulle spandere alt sammen hvis vi ville bli med ham for å finne en dame. Vi smilte litt og så på hverandre mens hjernen til både Werner og meg gikk på høygir. Dette var muligheter som vi kunne få det mye moro ut av.

Paanee hadde fått med seg at forholdet var slutt og skrudde på sjarmen uten at det hjalp så mye. Hun svinset rundt bordet og oppførte seg som en fjortis på 150kg og 160cm på strømpelesten. Drittfallet var imidlertid ikke anatomisk riktig da det så ut som hun brukte ræva for å feie gulvet. Ikke så lett å være på sjekkern med de måla, men det var nok kjeften og ikke kroppen som skremte de fleste.

Vi fant fort ut at siden det var Bigmark som skulle betale så var det bedre å reise over til Koh Samui og finne ei mye bedre dame og Bigmark var enig.

Vi pakket fort hver vår Bag og leide en speedboat over til Chaveng Beach på Koh Samui. Samui er den plassen i Thailand du må være litt obs på taximafiaen. Ta aldri taxi når du skal finne hotellrom. Det blir dobbelt så dyrt. Denne virksomheten er så utbredt at hvis du kommer til et hotell med Taxi, vil hotellet registrere nr på taxi og gi han penger senere. Prisen blir da som regel dobbel. Første bud i Thailand er la ikke Taxi, damer eller andre hjelpe deg. Hjelpen er aldri gratis. Skal du bruke Taxi så be han holde kjeft og parker aldri inne på tomta til hotellet. Da har prisen allerede gått opp. Du må heller aldri la en Taxi gjøre en gratis sightseeing eller vise deg noe gratis. Du blir alltid lurt. Vi fant et greit hotell like ved stranden hvor båten lå så vi slapp å be Bigmark å ”riste” en taxisjåfør.

Nå skulle det festes. Allerede på første bar fortalte han at det var ikke det med den dama som var det viktigste. Han ville bli med oss ut å feste og røyke fordi han viste godt at vi var ute på mye moro i følge ryktene han hadde hørt. Han hadde aldri røyket cannabis før, selv om alle studentene hans gjorde det. Han hadde heller aldri vært ute med ei thaidame. Han viste at han kunne bli skikkelig drita og slokne i godt selskap og ville derfor at vi skulle bli med å passe på ham. Dessuten var han veldig nyskjerrig på cannabis for jeg tror han var lei all drikkingen sin.

Neste stopp ble en reggae bar på Lamai Beach. Vi røyka noen jointer i baren og Mark koste seg. Vi doserte dosene til mark veldig nøye for vi ville ikke at tursponsoren skulle ta kvelden tidlig. Vi passet derfor nøye på at han fikk drinker med redbull. Masse redbull. Et par små forsiktig trekk av jointene vi lagde og mer vodka og redbull. Og masse damer. Bigmark hadde jo ikke truffet Thaidamer (les bardamer) så vi dro Bigmark rundt hele løypa og var på fleste av de hotte plassene. BigMark var jo en så glad gutt at dette likte han. Han så ikke så veldig ruset ut bare enda gladere og ingen tvil om at han hadde det kult. Han traff seg ei morsom jente og jeg tror de passet sammen. Dagen etter reiste vi tilbake til lansbyen i den samme speedbåten. Turen hadde vært dødskul og med i båten satt dama til Bigmark. Han hadde allerede lovt dama jobb i sin egen bar og jeg tror han allerede var forelsket, men det var jo umulig å se i det alltid glade og litt rødsprengte whiskeyfjeset. Etter denne turen så vi ikke så mye mer til Bigmark. Han giftet seg med dama et par mnd senere, men dessverre så døde han av hjerteinnfarkt like etter bryllupet når han var ute og dykket sammen med elevene sine. Kona arrangerte begravelse i Thailand i stedet for England og vi ble nesten ikke engang kvitt bakrusen fra bryllupet før vi måtte i begravelsesparty. Ingen tvil om at Bigmark var populær i Landsbyen. Ikke mange utlendinger som trekker fullt hus til en begravelse i Thailand.

Bongmark var mye yngre og en helt annen type enn Bigmark. Det eneste fellse de hadde var at de begge var fra England og hadde dame med spiss nese. Dette med spisse neser er jo litt moro i thailand for thaiene er døds misunnelig på de med store neser.

Bongmark hadde planer om og backpacke seg gjennom asia et par års tid sammen med dama. Panee hadde begynt å bli litt høy på pæra nå som restauranten hennes var blitt den mest populære i landsbyen. Derfor hadde hun nå også planer om Bungalower for det hadde jo mange andre av restaurantene. Panee bygde en simpel bambushytte nesten inne i restauranten. På et stort skilt på veggen sto det Panee Bungalow Home for rent. Alle vi som vanket der trodde hun var blitt klin kokos gal for plasseringen av hytta kvalifiserte til det. Toalettbesøk måtte gjøres i restauranten og dusjing med vannslange i bakgården. Ingen ville leie den, men til slutt hadde hun fått Bongmark til å bo der gratis mot att han serverte litt når det var busy. Han var en kul fyr som flippet litt ut på at han jobbet på restauranten og brukte å lage noen små elegante bevegelser når han serverte mat eller bong. Det ble mest Bong for språkbarrieren mellom Panee og den perfekte engelsktalende Mark gjorde at de misforsto hverandre hele tiden og det gjorde at den oppgitte Mark røyka mer og mer og pendlet mellom bakgården og restauranten. Var mark i bevegelse så var bongen det også. Mark ble som en hovmester som tok i mot bestillinger på mat og opplyste gjestene at de kunne få en bong servert ved bordet eller få seg et trekk i bakgården. Det ble derfor mye bongservering for Mark og fikk derfor navnet Bongmark.

Panee var absolutt ikke flink i engelsk, men pratet engelsk hele tiden uten å forstå hva ordene betød. Dette førte til mange sinsykt morsomme situasjoner og var nok en stor grunn til at vi likte å sitte der på kveldene. Restauranten til Panee lå på et hjørne i et veikryss. Et av hjørnene var ikke bebygd. Der sto det en del skilt og plakater med info om bungalower, barer osv. Dette var også Panees eiendom. Mange ganger stoppet det turister på motorsykkel å leste på de skiltene. En sen kveld kom det en raring på moped og kikket på skiltene. Det var jo ikke så rart, men da han hadde stått der et par timer uten å flytte seg så begynte vi å lure. Jeg satt der sammen med Minnie og et par av Italienerne og var i fin form. Vi spøkte litt med Panee om at kanskje mannen snart begynte å bli sulten så stikk ut å spør om han vil ha litt mat. Hun gjorde det og kom tilbake med mannen og de satte seg sammen ved et nabobord. Etter en lang stund reiste Panee av gårde på moped. Mannen som var gammel så helt syk ut. Mannen var helt blåst på Yaba eller mentalt syk eller kanskje det gikk ut på ett fett. Han klarte å få fram noen nesten uforståelig gloser på engelsk som vi tolket at han spurte oss om det var de gule eller røde pillene til Panee som var best. Vi fortalte at Panee ikke drev med yaba eller andre piller. Han viste at hun gjorde det for han hadde jo snakket med henne lenge. Han sa at Panee bare hadde 3 stk igjen men hun skulle hente mer. Han hadde bestilt 10 stk. 5 gule og 5 rød. Panee kom tilbake med ei kasse fisk og begynte å brase og frese noe voldsomt ute på kjøkkenet. Litt senere så hentet hun et ekstra bord og dekket på med mange pletter med fish i curry. Panee satt hele natta og spiste og pratet med han. Først dagen etter skjønte vi hva som hadde skjedd.

Mannen var jo helt blåst på yaba og skulle stresse etter mer. Da Panee kom og lurte på om han ville ha noe å spise, så trodde han at han skulle slappe av vente på at det skulle ordne seg.

Mannen var veldig opptatt at de yaba pillene skulle være rød eller gule ellers var det bøff. Det eneste Panee skjønte var gul og rød og det måtte være rød eller gul curry. Hun hadde grønn også, men det ville han ikke ha. Panee likte helst å selge fisk for det hadde jo familien rik tilgang på. Da han bestilte gule og røde piller så trodde Panee at han ville ha 5 fish i yellow currry og 5 fish i red curry. Mannen orket jo ikke å spise dette og Panee satt og trøkte i seg nesten alt sammen. Mannen dro og var dritsur da han måtte betale for 10 fish i curry uten å få ei eneste pille. De hadde diskutert pris og blitt enig om alt sammen ment han. Prisen på en Yaba pille stemte godt med det en fisf curry kostet så de var nok blitt veldig enig. Panee skjønte ikke hvorfor han ble sur og dro. Hun skjønte heller ikke hvorfor han bestilte så mye mat når han ikke var sulten. Kanskje han var litt sprø gliste Panee og forsynte seg av mer fish curry for det å spise hadde hun skjønt.

Like moro men litt flaut var det den dagen jeg skulle møte et pensjonistektepar som var foreldre til en venn i Norge. Han hadde ringt meg fra Norge og fortalte at folka hans var der på en rundreise i Thailand og spurte om jeg kunne finne en bra bungalow med god restaurant for dem. Det var jo ingen problem og jeg ba dem om å møte meg hos Panee når de kom. Det drøyet litt før de kom så jeg måtte sende av gårde et par fax til Norge. Til Panee sa jeg på enkel enkelsk så Panee skulle forstå. ”Panee, if some old people from norway ask for me, tell them to wait. I will just send some quikly fax to Norway. No problem svarte Panee. Da paret hadde dukket opp og spurt om de kjente meg så svarte Panee. Yes, he just go and fuck something from Norway, but I know he come quikly so no problem sit down and wait.

Det at vi skulle røyke bare i bakgården sklei ut første uka og det var nå blitt helt vanlig at det lå en liten eim av cannabislukt over dette hjørnet som nå bare ble omtalt som Panee´s Corner. Slik som det hadde utviklet seg så måtte det jo komme snut på besøk. Panee trodde ikke noe på det for hun hadde mange snut i familien. Hun hadde også jaget av gårde et par lokale snuter som var på fylla hele tiden og aldri betalte. Jeg og Werner visste godt at det også var spanere fra Bangkok innimellom som reiste rundt på øya for å finne ut hvor de solgte cannabis eller annet ulovlig stoff. Derfor hadde det begynt og dukke opp enslige thai menn på restauranten. Panee var jo ikke av de smarteste og fortalte oss at de var turister osv. Vi visste bedre. Ingen ukjent Thai ville komme inn på en liten restaurant med bare utlendinger. Ingen Thai ville heller leie en Suzuki Jeep for de var så dyre og brukte så mye bensin at ingen Thai ville kjøre noe slikt hvis det ikke var gratis. Felles for de fleste mistenkelig besøk var Suzuki Jeep. Kom det en slik Jeep med en Thai så gikk jeg og Werner. Et annet triks fra snuten var å sende ei sexy thaidame, men kulturen avslørte dem. Ei sexy Thaidame som ikke er bardame ville aldri sette sine bein i en slik restaurant. Aldri reiste de alene i en Suzuki Jeep heller. Uansett om hun var en velstående student som røyka så ville de aldri reist alene. Thailand er for farlig for enslige damer og det vet Thaiene veldig godt og reiser aldri alene slik vi gjør. Ei frisk bardame ville heller aldri dra på en slik plass. For det var ikke et slik sted de oppsøkte for å finne seg en venn eller to. Slik måtte avklares med eiere før ei bardame fikk lov til å komme flere ganger på en restaurant og det viste bardamene veldig godt og holdt seg derfor unna hvis de ikke hadde bekjente rundt i landsbyen. Vi måtte plutselig bli forsiktig med damene. Slike damer likte å gi inntrykk av at de var studenter på ferie. De ønsket å vanke sammen med utlendinger for å finne ut hvem som solgte stoff. Vi snakket alle nå om at det hadde det vært litt for mye ukjent folk i det siste. Man kunne jo heller ikke spørre thaiene.

Da var svaret alltid ”Not from here? Then I think Police from Bangkok” uten at de brydde seg noe særlig mer om det. Vi ble jo litt mer forsiktig etter disse mistenksomme besøkene.

En dag sto Bongmark rett ved siden av den verandalignende treplattingen som fungerte som en siesta krok med puter og hengekøyer og skulle fyre seg et trekk av bongen som vi brukte oppe på plattingen. Da stoppet det en politibil utenfor og tre betjenter var på vei mot restauranten. Bongmark reagerte spontant og slang bongen over taket på restauranten. Det passet dårlig. I bakgården satt mora til Panee og kjeftet på sønnen og noen venner for et eller annet. Han var jo livredd at mora skulle finne bongen så han kastet like fort bongen tilbake.

Politiet kom helt inni restauranten og ville snakke med Panee og Bongmark. Bongmark fikk helt noia og ble likblek. Da kom bongen seilende tilbake gjennom lufta og deisa ned på et bord to meter fra snuten. Den ene snuten så litt forskremt ut men de to andre bare gliste og prata masse uforstålig. De gikk litt frem og tilbake mellom restauranten og bakgården. I løpet av et par minutter var alle vi som bodde i landsbyen ute av restauranten og på vei i alle retninger.

Snuten hadde ikke kommet for røking eller pushing og de gjorde ikke noe stort nr ut av bongen bortsett fra å kjefte på broren fordi han holdt på treffe snuten med bongen. De kom for å fortelle Panee at hun ikke hadde lov til å bruke en utlending til å jobbe. Panee hadde vanskelig å forstå slike regler men lovet at det skulle bli slutt på dette. Panee brydde seg ikke om dette og sa ”when police go, I forget.” Det var ikke første gang snuten hadde fått klager på Panee av forskjellige grunner, spesielt høy musikk sent, men det virket som om ingen brydde seg om noe slikt. De fleste var vel enten i slekt, gode venner eller uvenner. Bongmark ga derimot opp karrieren som hovmester og reiste sammen med dama til Laos. To uker senere kom han tilbake til øya , men denne gangen sammen med ei dame fra Bangkok. Hva som skjedde med dama fra England sa han aldri noe om. Litt senere åpnet de en liten bar i Tong Sala og vi så lite til ham etter dette. Bongmark ble heller ikke så gammel på øya. På et fullmoon party hadde han fått i seg litt for mye oppkvikkende og meldte seg på den illegale konkuransen som gikk ut på å svømme fra stranda hvor party forgikk, ut i havet rundt odden og inn i solnedgangen på nabostranda. Denne idiotiske ”konkuransen” hadde tatt så mange liv at folk flest holdt seg på land i stedet for å utfordre de farlige undervannsstrømmer og store bølger. Som de fleste vet så blir noen verdensmestere når de får i seg amfetamin.

Bongmark var en av to som druknet på dette party. I motsetning til sin navnebror og landsmann Bigmark ble han sendt hjem i posten og ingen avskjedsparty for ham.

Restauranter og barer kommer og går. Noen overlever og mange går dukken etter en kort stund. Dette måtte jo skje hos Panee også. Det hadde blitt et morsomt sted og finne gjengen fra Landsbyen, røyke litt, drikke litt, spise litt, bli oppdatert på partyfronten osv. De siste snutebesøk og ikke minst det at Panee forandret personlighet til å bli grådig var ikke det som drepte restauranten, men et kjøleskap. Panee hadde vanskelig å forstå at det var bongen og Werners gode pot som hadde fått fart i restauranten. Hun trodde faktisk at det var hennes gode mat som trakk folk. Maten var ikke mye å skryte av og mange fikk mildt sagt sjokk da de fikk noe helt annet enn det de hadde bestilt. Vi som vanket der lagde ofte maten selv. Hun tjente bra med penger og det var det ingen som klaget på, men hvordan hun investerte pengene var det mange som ikke kunne forstå. Nå hadde hun tjent masse penger i høysesongen og var klar for nyinvestering. Hun skulle kjøpe nytt kjøleskap. Kjøleskapet hun hadde så ut som en dampmaskin og var veldig gammelt. Vi prøvde og fortelle at det var bedre og kjøpe et nytt pga at det gamle brukte alt for mye strøm og kjølte så dårlig at vi hadde ei tønne med is til ølet. Nå var hun klar for et nytt kjøleskap. I stedet for å få et sponsa skap fra et bryggeri eller coca cola så reiste hun til fastlandet og kom tilbake med en hel vegg med kjøleskap. Hun hadde altså kjøpt en hel rad med kjøleskap slik man ser hos f,eks 7/11 og hadde vel minst 6 dører på skapet. Behovet hennes for kjøling ville være dekket med et vanlig kjøleskap med en dør. Det vanskeligste for Panee var jo å få dette flotte kjøleskapet synlig så alle i landsbyen kunne se at hun var blitt enda rikere og kunne heve seg litt høyere enn andre. Panee plasserte kjøleskapet inntil kjøkkenveggen og kuttet ned alle buskene som sperret for utsikten. Nå kunne de forbipasserende se rett inn i den tidligere koselige hagen og lyset fra det store kjøleskapet gjorde det umulig å sitte der. Man ble så blendet av lyset at man ikke så noe av det som foregikk utenfor og hvilke stonere ønsker å sitte å røyke bong i et så strengt lys så alle ser hva du gjør. Panee og mora satt hele kvelden stolt foran kjøleskapet og ventet på kunder. Ingen kom denne kvelden. Vi satt nede på vår lokale coffeshop på stranda og lo oss skakke av det nye kjøleskapet. Panee skjønte jo ikke hvorfor plutselig alle var borte. Panee ble desperat nå som inntektene forsvant og leide ut tomta på andre siden av veien til en mann som skulle starte 7/11. Dette var lite populært blant de andre i landsbyen for de hadde prøvd og holde denne kiosken unna landsbyen ved å nekte dem land.

Åtte år senere så sto jeg på samme hjørnet. Jeg hadde nå vært å kjøpt meg jointpapir og en sixpack øl og satt meg utenfor sammen med noen lokale thaier. Det var ganske mye trafikk nå etter at 7/11 hadde kommet. Det hadde også blitt mange små matselgere utenfor. Både supermarkedet og stamkneipa til thaiene på de andre hjørnene i krysset var stengt. I følge de lokale thaiene var det 7/11 som hadde skylda i at mange hadde mistet sitt virke. Men var det likevel slikt?

Dette var kl 0400 så det var litt stillere nå. Vi røyka en joint og jeg ble sittende å se rett på restauranten vi vanket på før. Den så meget stengt ut og Panee hadde begynt å koke suppe på dagene som hun solgte i poser som takaway. Bak suppekokern sto et gammelt herjet kjøleskap uten lys. Da kunne jeg ikke la være å tenke på at det var dette forpulte kjøleskapet som hadde banet vei for 7/11, ødelagt inntekta til mange familier og årsaken til at marihuanarøyken som lå tett over veikrysset nå var byttet ut med eksos.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Visum ekteskap arbeid business

Eiendom er et eget kapittel i Thailand. Hele Thailand er et gedigent puslespill av landeiendommer. Tradisjonen er at eiendom, tomt og andre verdier blir delt likt mellom arvingene slik som i Norge, men i Thailand blir de fleste av landbrukseiendommer stykket opp i så små plotter at man nesten ikke får parkert et frimerke og de blir mindre og mindre etter hvert generasjonskifte. Så er det plutselig en som får tak i penger og kjøper opp en haug med slike ”frimerker” og samler dem sammen til en farm og når han dør blir det stykket opp igjen.

All landeiendom måles i for oss i et innviklet system, men rai er det mest brukte og er det mye rai rai så er du rik.

For å ta det litt mer seriøst så er 1 rai = 1600kvm eller 4ngan, 1 ngan blir da 400kvm eller100 tarang wah og en tarang wah er 4kvm.

Dette er den enkle delen av eiendomsystemet i Thailand.

Det viktigste titlene på land er Chanote som betyr at det er klart for bygging og det er kun den tittelen som er interessent for en utlending

Andre titler som Nor Sor Sam Kor, Nor Sor Sam ligger under restriksjoner som oftest ikke er aktuelt å kjøpe for utlendinger.

Chanot betyr at det er land som du nesten kan gjøre hva du vil med. Hvis du har chanot tittel på eiendomspapirene så er det fargen på stempelet som sier hvilken grad og hvilken begrenser som gjelder for utbygging.

Land med chanot tittel er de dyreste tomtene og den tittelen du skal ha når du skal bygge eller kjøpe hus. De fleste eiendommer uten chanot er som regel mye billigere, men bruken er da kanskje begrenset til risprodukson, fruktplantasje eller beite. Hvis du tror du gjør et kupp da du får tilbud om å kjøpe et par hektar nydelig palmeskog ved stranden meget billig så glem det.

For det første får utlendinger aldri et godt tilbud av Thaier for det andre så vil det antageligvis være en tittel på denne tomten slik at bruken begrenser seg til kokosproduksjon og det kan da ikke bygges noe på tomta. Etter en viss tid (30år) kan det søkes om å oppgradere tomten til f.eks chanot.

Utlendinger har ikke lov å eie land i Thailand så de utlendingene som har hus i Thailand må finne snarveier utenom loven.

Det vanligste er at utlendingen setter tomta på sin kjæreste eller kone i Thailand. Ikke så mange som tenker på at dette er risky når de er forelska og nygift, men i over 80% så skjærer slike ekteskap seg og dama sitter da på alt sammen. Regel nr en i Thailand er ikke bruk mer penger på bolig enn du har råd til å tape.

Et annet vanlig eiendomskjøp er at kona har tilgang på familiens land og du får da gratis land for å bygge hus, men familien hennes skjønner ikke at huset er ditt og du får med hele den plagsomme familien med på kjøpet og de fleste utlendinger flytter etter kort tid. Denne måten å få seg hus er den absolutt dummeste måten og garantert at pengene blir som å hive dem i dass. Ved en konflikt vil din kone eller kjæreste aldri støtte deg, men familien.

Hvis du gifter deg og har tenkt å bosette deg så bosett deg så langt unna familien som mulig så slipper du mye plagsomme besøk. Dette gjelder i større grad når dama kommer fra en fattig familie.

En annen måte å gjøre det på er å få dama til å skrive under på at hun låner penger fra deg til å kjøpe huset og registrerer lånet med pant i huset. I tillegg så skriver du en leiekontrakt om at du har bruksrett til hus og land i 30 år. Da har du full kontroll og har tredve år på selge huset hvis ikke hun selv ønsker å innfri lånet. Slik høres drastisk ut når man finner ei hyggelig dama og skal flytte sammen, men tro meg, dette er viktig hvis du ikke vil miste pengene.

Enda en måte er å registrere et firma. Som utlending så kan du registrere et firma for å drive business i Thailand. Hovedkravet er da at du innfører minst 2 mill bath (ca 350 000nkr). Mange bruker dette smutthullet til å kjøpe et hus på firmaet som da er registrert for utleie og leietageren er da deg selv eller en kjenning.

På samme måte er det de fleste bareiere opererer. De kjøper bar i konas navn eller registrerer et selskap som står for driften.

Et slikt selskap kvalifiserer da også til oppholdstillatelse.

Selv om en eier og driver et selskap så kan det være problemer med å jobbe. For selv om du eier og driver et selskap så har du ikke lov til å gjøre noe arbeid som en Thai kan gjøre. Dvs at alle de som driver bar kan vær en utenlansk manager for baren, men har ikke lov å servere eller rydde bord osv. Blir du tatt for slik kan du bli sendt på hue og ræva ut av landet, men som regel bryr ikke politiet seg så mye om det.

I loven om hva utlendinger ikke kan jobbe med står det blant annet fremkomstmiddel som er drevet av hjul propell eller vind og det dekker det meste innen transport. En av hollenderne på Koh Phangan kjøpte seg en feit speedboat med vannjet som han kjørte turister med. Da ble det sirkus. Politiet kunne jo ikke gjøre noe med dette problemet så Hollenderen hadde funnet et morsomt smutthull. Nå var denne hollenderen en skikkelig motbydelig drittsekk så han var dårlig likt blant alle. Derfor så fikk han heller ingen beskyttelse eller hjelp. All speedboat bussiness var styrt av en stor mafia på koh samui og i følge ryktene hadde de korrupte politiet som følte seg lurt av hollenderen sendt denne mafiaen på ham. Båten ble en dag funnet sunket og hollenderen forsvant like etter.

Et alternativ til å kjøpe en dyr tomt kan være å leie tomt å bygge hus selv. En standard brukbar leiekontrakt vil gi deg opp til 30 års leie. Mange ganger blir du tilbudt 30+30, men du kan ikke leie mer enn 30år. Får du tilbud om lengre kontrakt så er jo det fint men det gjelder ikke hvis du får problemer med eieren da ingen rett vil godta en leiekontrakt lengre enn 30 år. Hvis du leier av en familie som bor i nærheten kan det by på mange problemer. De kan bli en pest og plage for de skjønner ikke at ved å leie ut eiendommen er det du som styrer skuta. De kan renne rundt på tomta si for å fikse ting, de kommer for å låne penger og det blir fort så mye styr at det blir uutholdelig.

Selv om du har godkjent kontrakt og er dine naboer så vil de alltid få deg ut før kontrakten løper ut uansett.

Litt sjeldnere kan man oppleve det motsatte ved at familien du leier fra blir dine gode venner og hjelper deg når det trengs. Slik gjelder mest på små steder og det kan være litt enklere på større turiststeder da det er mange firmaer som tar seg av praktiske ved utleie.

Leiligheter kan utlendinger eie og det er vel det de fleste gjør. Det viktigste å passe på er at den høyblokka eller leilighetskomplekset du ønsker å kjøpe leilighet i er organisert slik at alt blir lovlig. Da skal kun 49% av leilighetene eies av utlendinger og 51% av thaier eller et eiendomsselskap som leier ut de resterende leilighetene.

Når det gjelder hus og leiligheter i Thailand så er det ikke som i Norge. Det er meget vanskelig å selge en eiendom igjen. Thaier kjøper aldri en eiendom av en utlending og en utlending vil helst kjøpe noe nytt fordi det er billig og husene forfaller veldig fort for vedlikehold har ikke Thaiene hørt om. Derfor så er det ennå en god grunn til å leie først så man er sikker på at man vil bo der ”forever”. Jeg prøver ikke å skremme noen fra å flytte, men det er viktig å sette seg nøye inn i reglene når man flytter til et nytt land så man slipper å tråkke i samme fella som tusenvis har gjort før.

Visum har blitt vanskeligere å få de siste 10 årene. Du kan ikke lenger bare krysse grensen for å få nytt visum. Etter tre krysninger må du tilbake til hjemlandet for å søke nytt visum. Som nordmann får du automatisk 30 dager turistvisum når du kommer med fly. Du kan også søke om 3mnd visum fra Norge. Bare husk å sette deg inn i reglene for et tre mnd visum gjelder bare to mnd, men du kan få 1 mnd ekstra hvis du oppsøker immigrasjonskontor og får et ekstra stempel. Det er mange måter å få visum på. For eksempel skole. Du kan jo søke opptak på et universitet og vil få visum for å studere. Før kunne man også studere kampsport, men det tror jeg ikke kvalifiserer til visum lenger. Studere buddhisme og gå i et tempel å bli munk gir heller ikke visum.

Non immigrant B er det beste visum du kan få, men da må du starte en eller annet business som er beskrevet ovenfor.

Non immigrant O er like bra, men da må man være minst 50år eller gift med ei Thai. For å få et slikt visum så må man fylt 50 år og deponere 800 000 bath eller få en bekreftelse fra ambassaden at du har en årsinntekt som tilsvarer det beløpet. Det vil si at hvis du er ufør og over 50 år så trenger du ca 150 000 i årlig trygd for å leve i Thailand.

Er du gift behøver du ikke å være 50år og klarer deg da med en inntekt på halvparten.

Reglene ble veldig forandret etter 2003 og det gjorde at mange av hippiene som bodde i Thailand flyttet til Cambodia og Indonesia.

Og gifte seg er ikke så store problemer, men det er en papirmølle som skal oversettes og verifiseres. Det finnes byråer som ordner alt uten for store penger.

Når man gifter seg er det vanlig tradisjon at du betaler en sum til familien, litt gull og et party. Mange utlendinger liker ikke å betale for ei dame man skal forsørge resten av livet, men ved å være gjerrig med dette så ødelegger du livet til din kone for hele bygda vil se ned på familien hennes og hun kommer til å leve med skam resten av livet og ekteskapet blir da dårlig. Likevel så skal du ikke strø rundt med penger og gi det de forlanger. Vanlig medgift for ei dame på landsbygda er 100 000 bath (litt under 20 000nkr) og legger du på et gullkjede til mora så er det nok til at hun kan vise seg fram med rikdommen sin. Thaiene er jo så opptatt av å vise frem verdier så det er på grensen til sykdom. Hvis en Thaidame har tjent noen kroner så blir ikke de investert fornuftig i den lille gården sin eller reparerer taket som lekker osv. Nei hun kjøper gull for alle pengene og rusler rundt i landsbyen med nesa i sky og oppfører seg som hun er bedre enn alle andre. Etter hvert så må jo gullet selges igjen og da mister hun status. Dette gjelder mest damer for det er de som styrer økonomien i en Thai familie. Vær også obs på at bekreftelse på ekteskap i Thailand er bryllupsparty. Har du party så er du etter deres mening gift, men skal du gjøre det riktig så skal du registrere ekteskapet på det lokale kommunekontoret, oversettes, verifiseres av Thai UD og registreres det hos den Norske ambassaden. Da slipper du den kipe overraskelsen som mange har fått. Dama var allerede gift!

En link til hva du kan arbeide med i Thailand eller rettere sagt hva du ikke kan gjøre http://www.ajarnmichael.com/JobsThailand.html

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vanish

Sykt gode historier :sick: Virker som du har levd et spennende liv rundt omkring i Asia!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
busk

veldig bra lese stoff!! er enig med flere her at du burde fått utgitt en bok.

historiene dine blir som inspirasjon til neste tur for meg :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
mikkelrev1

skulle egentlig legge meg tidlig i går kveld fordi jeg skulle ekstra tidlig på jobb i dag, fikk da øye på dette. har vært trøtt i hele dag..... I blame YOU

det kribler i reisefoten min, strålende lesning høres ut som dere storkoste dere

så nå akkurat at jeg var bruker nr 1036..kjipt at jeg var 37 medlemer for seint til å bli være mr.1000

Endret av mikkelrev1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
marlon_murray

Omtrent samme situasjon som mikkelrev1 jeg også.. Satt akkurat med nattabongen da jeg fikk øye på innleggene i tråden her og ble sittende å lese litt for lenge.. En time tidligere hadde jeg og samboern bestilt billetter for en måned til thailand i september :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
mikkelrev1

samme situasjon?? du er jo medlem nr 5759.....

neida men høres slækt ut det ja!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
kamnick

Kult at du har tatt deg tid til å skrive så mye om Thailand!

Føler meg litt utakknemlig som nevner det, men du legger fram prostitusjon på en måte som sier at det ikke er turistene som utnytter jentene, men Thailandske menn. Altså, helt fram til du kan gi de penger uten å kreve noe tilbake, så utnytter du ingen. Men å ta sex som en takk fra jentene for det, er drøyt.

Jeg har sett en del dokumentarer om Thailand og sexturisme, og har et intrykk av at, generelt, de som velger å flytte dit, og få Thailandsk kone, eller velger å ta henne med hjem til Norge, har et kvinnesyn som ikke er sunt. De tenker at det er mannen som fant opp vaskemaskinen for å gjøre det lettere for kvinner. Akkuratt som om de ikke måtte ha vasket sine egne klær om de var aleine eller at det var en jobb kun for kvinner... Eller som om det var de selv som oppfant noe som helst :P

Uansett, så ville jeg hvertfall gitt dere kun et godt råd når det gjelder prostitusjon i Thailand, hold dere langt unna, det er flere titalls nordmenn i året som kommer hjem etter turer til Pattaya som får vite at de er smittet med HIV/Aids.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt
Føler meg litt utakknemlig som nevner det, men du legger fram prostitusjon på en måte som sier at det ikke er turistene som utnytter jentene, men Thailandske menn. Altså, helt fram til du kan gi de penger uten å kreve noe tilbake, så utnytter du ingen. Men å ta sex som en takk fra jentene for det, er drøyt.

Jeg har sett en del dokumentarer om Thailand og sexturisme, og har et intrykk av at, generelt, de som velger å flytte dit, og få Thailandsk kone, eller velger å ta henne med hjem til Norge, har et kvinnesyn som ikke er sunt. De tenker at det er mannen som fant opp vaskemaskinen for å gjøre det lettere for kvinner.

Synes denne uttalelsen viser hvor lite du vet om dette og synes du burde være litt mer kritisk til hvordan dokumentarfilmer vinkler sine program. Du har vel også sett mange negative påstander i dokumentarfilmer som er langt unna sannheten når det gjelder cannabis. Du skriver over at "Altså, helt fram til du kan gi de penger uten å kreve noe tilbake, så utnytter du ingen. Men å ta sex som en takk fra jentene for det, er drøyt" Det vil da si at alle som har spandert en drink på ei dame som en senere har sex med utnytter dama og at dama er prostituert, mens du selv er horekunde. Hva skjer da på diskotek i helgene? Har du aldri vært ute på byen? Har du aldri spandert en drink på en dame? Har du i det hele tatt hatt ei dame?

Videre skriver du "har et intrykk av at, generelt, de som velger å flytte dit, og få Thailandsk kone, eller velger å ta henne med hjem til Norge, har et kvinnesyn som ikke er sunt. De tenker at det er mannen som fant opp vaskemaskinen for å gjøre det lettere for kvinner" Dette er så feil som det kan få blitt. At noen ønsker å finne seg en kone som har et annet syn på livet enn feministene i Norge må vi vel bare akseptere. De fleste som finner seg ei kone i Thailand ønsker seg ei kone som er mer opptatt av å ha et fint hjem og familie. Ikke alle som ønsker å ha ei dame som er mer opptatt av karriere og likestilling. En asiatisk dame vil aldri la en mann gjøre husarbeid fordi at det betyr at hun ikke klarer passe hjem, mann og barn og i følge hennes kultur så er det damas ansvar og gjøre dette. Synes du det er rart at en mann på 60 ønsker seg ei dame som steller for dem og samtidig holder huset rent. Tror du ikke de fleste eldre menn vil foretrekke en sexy brunette på 25 istedet for ei grinete 60 år norsk kjerring som ikke engang vet hvordan vaskemaskinen virker eller lage mat. De fleste er ikke opptatt av å få vasket klærne, men ei dame som ikke er som de Norske.

Se bare på de Norske familiene. De sender ungene i barnehagen istedet for å være sammen med sine egne barn. Hva skjer da? Jo når barna blir ungdom så er de så lite tilknytta mora og faren at de ikke tør å spørre dem når de får problemer. Slik ville aldri en Thaidame ha gjort, de er mye mer opptatt av sine egne unger enn de norske og kansje det er noen som verdsetter det istedet for ei dame som kun er opptatt av jobb og kariere.

Hva med alle de som ikke har utseende med seg og aldri har mulighet til å finne seg en dame fra Norge. Unner du virkelig ikke de å finne seg ei kone selv om de har et helt annet syn på livet.

Det er selvfølgelig noen som vil utnytte ei slik dame, men det nytter ikke å plage ei Thaidame eller utnytte henne hvis hun selv synes det går for langt. Det er snart 10 000 Thaidamer i Norge og jeg skal si deg at hvis du plager en av dem så har du fått farlige fiender og kommer sjelden fra noe slik uten å ha vært utsatt for stygg vold. Tror nok at det er mye mer vold i et ekteskap mellom to norske. Synes selv at det er helt greit at denne "prostitusjonen" pågår så lenge begge parter er fornøyd. Skulle vært morsomt å høre hvor grensen for prostitusjon går og hva som er sundt kvinnesyn?

Og hvorfor skal vi Nordmenn alltid blande oss inn i hvordan andre land ønsker å ha det, istedet for å begynne å feie for egen dør. Det er vel ingen normale mennesker som ønsker at noen blir utnyttet og spesielt ikke sexuelt, men det er svært lite av dette i forhold til hvor mange turister og bardamer det finnes i Thailand. Jeg synes det er bare kult jeg når jeg ser menn i 70 åra som har sittet og sturet foran tv sin oppi steinrøysa i mange år kommer til Thailand og våkner opp som de skulle vært 20 og svinger seg både på dansegulvet og i senga så lenge dama er fornøyd og det er de for asiatiske damer liker ikke unge menn av den grunn at de ikke klarer å ta vare på familien og drikker hver dag.

Jeg husker at Kjetil Rekdal fikk alle fotballklubber til å slutte å kjøpe fotballer fra et firma i pakistan fordi de brukte barn. Dette er jo sikkert noe alle i Norge synes var en bra ting. Men skal man se det fra flere sider så er jeg ikke sikker.

Hva er best av å nekte et barn arbeid (under dårlig forhold) slik at de ikke klarer å forsørge en familie eller at hele familien dør av sult? Hadde Rekdal selv betalt disse barna penger for å slutte så hadde alt vært greit, men når han tar livet av så mange bare for at han ønsker å fremstå som en moralsk mann uten og vite hva han egentlig gjør så er jeg ikke lenger sikker. Vi som bor her i Norge tar for gitt at den moralen som vi har som standrd i Norge også bør gjelde resten av verden, men de som har turd å bevege seg utenfor norges trygge grenser finner ut at slik er det ikke.

Under så kan du lese et brev som ble meget kjent da det ble publisert på mange nettsteder, i aviser og magasiner og tilfeldigvis synlig i en åpen avis i nesten alle restauranter og barer i Thailand. Les det nøye først og du synes skikkelig at dette var trist. Saken er bare det at dette brevet ble konstruert av TAT (Thailansk turistdepartement) for å få turistene til å syntes synd på damene i barene og derfor bli mer rause med gavene til damene. Fordi damene som jobber i barene ikke er så fattige, men late partydamer som ikke vil ha en annen jobb, men koser seg når de kan feste og lure til seg penger fra de godtroende utlendingene. Det er selvfølgelig mange damer som er, i den situasjonen som dette brevet indikerer, men det er likevel et forsøk på å få utlendingenes sympati for at damene er grådig. Jeg er også gift med ei Thaidame. Hun kommer ikke fra noen bar, men jeg unner vel andre å finne seg en kone hvor de vil uten at jeg bryr meg om det. Og for all del skal man kritisere noe som skjer utenfor Norges grenser så er første bud å ha vært der å sett hva som skjer og ikke sitt hjemme og dømme ved å se på TV. Andre bud er at i Norge så driter vi penger, det gjør de ikke andre steder i verden og må forholde seg til en helt annen realitet enn det vi har i Norge.

Her er brevet, beklager men hadde ikke tid til å oversette og google oversetter for dårlig.

Hi, my Name is Noi. I am a 21 year old Thai lady who works in a bar in Pattaya. This is the

story of my life and what happened between Mike and me.

I was born into a small village in Isaan, in the north east of Thailand. My mother and father worked hard as farmers and did there very best to give me a good life. I have 4 brothers and 2 sisters but I am the youngest in the family. I am lucky to be the youngest because that makes me special. My family has always spoiled me but I also have a special responsibility to look after my parents, as they grow old. It is very important that the youngest daughter takes special care of elderly parents and I am privileged to have this special role.

I remember when I was six years old; electricity first arrived in my village. It was amazing to be able to flick a switch and have a light come on. It was two more years before we had running water in out house. I used to love going to the river with my mother to get water. All of us kids had a great time playing in the shallow water while our mothers did washing and stuff. When I was seven, a special project done by Americans put taps in every house so that we could have water whenever we wanted. My mother was very excited but I liked going to the river better.

The village school I attended was a lot of fun and I really enjoyed learning about things. I was second in my class and everyone used to think I was really clever. While we were learning all about our culture, I could see many things changing in my village. I suppose we were poor but nobody knew that then, so I was not worried about it. If the rainy season was good there was always plenty of rice to eat and when the rice harvest wasn’t so good, everybody shared what we had and nobody was starving.

Our family was the third family to get a TV when I was nine years old. I had seen a TV before when we went into town but having one I could watch whenever I wanted was very nice. One of my older brothers had a job in the city and although he did not earn much money, he saved enough to buy the TV for us.

When I finished junior school at 12 years of age I wanted to go to high school but my parents could not afford the fees and they wanted me to help around the house and on the farm. My oldest brother was already married and my parents had to pay a big dowry, 30,000 baht. His new wife was very beautiful and her family was quite rich with a very big rice farm and they also had a small pick up truck.

More than anything else my father wanted a truck just like theirs. One day someone told him the bank would lend him the money to buy a truck because our farm was very valuable. You can’t imagine how excited we all were when Papa bought the truck home for the first time. I did not know much about money and banks but I know now we had to pay 30,000 baht interest each year for ten years and after 10 years all the original 300,000 baht had to be paid back.

By now my second brother was also working in the city and he could help a little bit with the loan payments. Over the next few years all my brothers got married and all found good wives with good families. My parents were very proud of this and although they had to borrow more money for the dowries, they did not mind. They were very proud that my brothers had such fine wives and in our village everyone thought we must be a very good family.

When Nit, my eldest sister got married we had a very big party. Although her husband’s family were not as rich as us, they paid 20,000 baht for a dowry and Pong, her husband, came to live with us. When the babies started arriving, I helped my sister at home and I also helped Pong on the farm, as my parents were now too old to do too much work. These were very happy days for me and I did not mind the hard work.

I was 20 when I found out my father was very worried about the bank. One way or another he had managed to pay the interest each year but the loan would be finished in 3 years and if we did not pay it back the bank would take our farm. It is tradition in my village that the farm would be split between me and my sisters and our families. If we lost the farm, I would never find a husband and with no land how would I support myself.

The loan was now 500,000 baht because my father had borrowed more to pay for my brother’s weddings and had also brought a motorbike for Pong and a washing machine for Mama. I had never heard of anyone having 500,000 baht and could not imagine how our family would ever get such a big amount of money.

There was one lady in our village who owned a very big house and seemed to have all the money she wanted. She was married to a farang from Germany and spent a lot of time away from the village with her husband in Germany. Every year she came back to the village for three months and lived in her big house. I was too afraid to speak to her but I heard many stories about how she got a farang. I used to dream about finding a rich farang to be my husband. He would take care of my family and me and we would all live in a big house and I would have many babies and life would be wonderful. Although I dreamed about it, I had no idea how to actually find a rich farang. I had seen a few in the big city near my village but I had never spoken to one and would not know what to say if one spoke to me.

One day, Toi, an old school friend of mine was visiting the village. She had gone away to Bangkok to look for work. She told me about a place called Pattaya where lots of farang came to look for a Thai wife. She said I could make very big money if I came to Pattaya and worked in a bar and went with farang and if I were lucky, a rich one would marry me and take care of my family and me forever. It sounded just like my dream but the part about going with farang shocked me. I thought about it every day and how all my family’s problems would be fixed if I did it but I was terrified of the idea.

Then the Thailand economy got very bad and my brothers all lost their jobs. We could not even pay the interest on the loans let alone pay back the 500,000 baht. My father who used to be a very happy man became withdrawn and never spoke to anyone. He was very worried because our farm has been in the family for hundreds of years and it seemed he was going to be the one to lose it. Then he got sick and had to go to hospital. There was something wrong with his heart. The doctor said he could not do much at the government hospital but for 200,000 baht he could have an operation in a private hospital that would fix the problem.

Mama wanted to try and borrow more money from the bank to pay for the operation but Papa would not let her. He said he was old and it would be a waste of money. I used to go to the government hospital every day to bring him food and to hold his hand. One day I arrived with my mother and his bed was empty. He had died in the night and they had already taken him away. I cried and cried and cried but Mama was very strong and made all the arrangements for the funeral. She had to borrow money from my uncle to pay for everything but it was very important for her to give Papa a good funeral.

Now we were a very poor family and soon we would lose our land as well. I prayed to Buddha every night to help but things only seemed to get worse. I knew I had to do something but the only way I had ever heard of making big money was to work in Pattaya. I phoned Toi in Pattaya and asked if she could find me a job. She said it would be easy and I could stay in her room as well if I liked. I thought and thought about it, not sure if I could really do it. Somehow I found the strength to go and see my uncle to borrow 350 baht for the bus fare. I told him I could get a job in a restaurant in Pattaya. I think he knew what I had in mind as he looked at me in a funny way but he leant me the money anyway.

I told everyone the restaurant story and everybody came into town too see me off at the bus station. On the twelve-hour ride to Pattaya I had lots of time to wonder about the future. What would Pattaya be like, could I find a rich man to take care of my family and me and what would it be like to talk to a farang. I was terrified and excited all at the same time.

Toi was at the bus station to meet me and took me to her room. It was small but comfortable and she shared with three other ladies. Twenty minutes after I arrived it was time for Toi to go to work. She dressed in very sexy clothes and put on make up. Next to her I really looked like someone who had just walked off the farm (which is exactly what I was). I could never wear clothes like that and I was already thinking this was not such a good idea. She took me to the bar and introduced me to the Mamasan. A. A was a very nice lady and said I could work at her bar if I liked but first I could just watch and see if I liked it.

Many farang came and went and the other ladies all seemed to have fun talking and laughing and even kissing them. I had never seen so many farang in my life but I could not understand a word they said. One tried to talk to me but I did not know what he was saying and I felt sick in my stomach. I told Toi I was going for a walk and as I walked along the beach, I saw things I’d never seen in my life and couldn’t even have imagined before. Bars and farang and Thai girls everywhere. Huge shops with things for sale that I had never seen before. It made my head hurt just to look.

I sat down near the beach to try and think about what I was going to do. A farang came up to me and touched my bum and said some things I didn’t understand. It scared me and I ran away back to Toi’s bar. I told her about the man on the beach and she laughed. She said girls that didn’t work in bars went to the beach to find farangs. She said he wanted to have sex with me. I couldn’t believe it and felt incredibly stupid. It was all too much for me and I asked Toi if I could go back to her room. The next day I borrowed the bus fare from Toi and was on the bus home – this was something I could not do.

At home everything was familiar including all the old problems. I cried every night because I was so stupid and could not do what had to be done to help my family. I had to find the strength somewhere to get the money. I made offerings to the spirits and prayed really hard for Buddha to help me. I went to the temple and talked to a monk about the future. He told me I would have a rich husband within two years and all my problems would be solved. He also gave me a special blessing to help me find the strength to do what I had to do.

My uncle gave me the money for the bus fare and before I knew it I was back in Toi’s room in Pattaya. This time I didn’t think about it but just told A, I wanted to work. Toi tried to help me put on some make up but it never looked the same on me as it did on her. I worked for three days in the bar without ever talking to a farang. I learned to play the connect 4 game and on my fourth day I played it with a farang. He was very old and hairy but he seemed to like playing the game with me although I could only say hello in English.

He talked to A and said he wanted to take me short time. I didn’t know what that meant. A told me I could go with him for two or three hours and we would have sex and then he would give me 500 baht. I was very scared but said OK. We walked what seemed a very long way at a very fast pace and then got a taxi to his hotel. In his room I had no idea what to do but he pointed to the shower so I locked myself in the bathroom and showered for about thirty minutes. Then I heard a knock on the door and he said something so I thought I’d better come out. I wrapped a towel around me and came out. He wanted to kiss me but I felt sick so just kissed a little bit. He went to have a shower and I got into bed.

I was a virgin and had no idea what to expect. When he came out we had sex. It hurt me and I bled on the bed. He seemed angry with me because he thought I was having my period. Then he gave me 500 baht and told me to leave by pointing at the door. I showered quickly and then left the room. I had no idea where I was and could not find a taxi to take me back to Toi’s room. I started walking and could not help crying. I felt very bad and knew I was doing something that was not good. Still I had made 500 baht in twenty minutes. My brother had to work for seven days to make that sort of money.

I soon got used to working in the bar and even learnt a little bit of English. Some of the men were kind to me and some were horrible. I got used to having sex and although it always hurt a bit I didn’t mind because I was making good money. At the end of the first month I was able to send 10,000 baht home. That was more money than I had ever seen in one place before in my life.

One day a younger than usual guy came to the bar. His name was Mike. I liked him right away and he seemed different from the others. He paid my bar fine and took me to an expensive restaurant to eat. One meal cost 1,000 baht. That would be enough to feed 40 people back home. We talked with the help of phrase books and he made me laugh a lot. Then we went to a disco. I am not a very good dancer but when they played some Isaan music I introduced Mike to Laos dancing. We had a lot of fun that night and we got back to the hotel something strange happened. For the first time I actually enjoyed having sex. Mike seemed to go much slower than other farang and I really liked kissing him.

The next day we went to the beach and up a big tower before we went back to the bar. Mike paid my barfine for 6 days – the rest of the time he would be in Pattaya. It was the best week of my life. We did many things I’d never done before; he brought me presents of clothes and a gold necklace. On our last day together he said that he loved me and wanted to take me home to his country. I couldn’t believe it and felt really excited. It seemed that all my problems were coming to an end and the life I had always dreamed of was about to begin.

Mike said that he would have to get special papers for me to be able to go to his country and that he would be back within three months to get me. I had to make a passport in Bangkok. He said he wanted me to stop going with farang and to work as a bartender in the bar. He spoke with A who said that I could do that if I liked. When he left for the airport I thought my heart would break but I was happy that he would be back in three months to take me to my new life.

Mike gave me 3,000 baht to get my passport but he didn’t give me any money for the week we spent together. I though that was strange but Toi and the other ladies in the bar said farang were really funny about giving money to their girlfriends. Once we were married, money would not be a problem. I could not live on the 3,000 baht salary a bartender got let alone send money home to help my family so I had to keep going with farang. I decided not to tell Mike because I was afraid he would be angry with me.

I told everyone about my rich farang who was going to marry me and take care of my family for ever after. Some of the girls in the bar said I should keep it a secret as farang were always bullshitting and maybe I’d never see him again. I knew they were wrong because the bond between Mike and me was very special. He rang me every week to update me on progress with the visa and to see how I was. It was very difficult talking on the phone because my English was no good but just hearing his voice made me happy.

Sometimes when he rang I was with a farang but my friends at the bar would tell him I was sick or had a day off. Soon we were making plans for our reunion. I had my passport and Mike had all the papers for a visa. I had already arranged to go back to work as a bartender before he arrived.

The day he walked back into the bar I was so happy and excited I thought my heart would burst. He wanted me to stop working so that he would not have to pay a barfine everyday and of course I agreed. I had our last two weeks in Thailand all planned. Three days in Pattaya with just the two of us and then one week at my village so Mike could meet my family and then the last few days in Bangkok sorting out the visa and airline tickets for me.

The first two days were great and it was just like old times. Mike was not very happy on the bus trip back to my village. He said the bus was no good and the traffic was no good and the food was no good but I supposed it was a big change for him.

When we arrived in the village everyone was there to meet us. We had a big party that night and I asked Mike to buy some beer and whiskey for everyone. He seemed surprised that he had to do this but we all had a good time and got very drunk. When it was time to go to sleep Mike wanted to sleep with me. I had to tell him that was against our customs and he would have to sleep in the room with the other unmarried men. He was very unhappy about this but agreed reluctantly.

The next day my uncle who could speak a little English had a talk with Mike. He wanted to discuss how much the dowry for me would be. My mother was very excited that I was going to marry a rich farang and was wondering how much money she would have after paying off the bank loan. When my uncle asked Mike how much he wanted to give, Mike just laughed. Later he told me he was not going to give anything as he was marrying me and not my mother. I was horrified. How could I explain this to my mother and what about the family’s problems. If I went away with Mike who would look after my family and how could they pay the bank.

I tried to explain our customs to Mike but he did not seem to understand. That night I cried again for the first time in three months. What was I supposed to do now? Everything was going wrong and I didn’t know what to do about it. Mama told me that if I married Mike I would be finished as far as the family was concerned. She said he was no good and stupid as well.

The next day Mike wanted to go back to Bangkok. He said the village was dirty and boring and too hot without air conditioning. He also hated the food. As we traveled back in the bus we were both very quiet. Everything had gone wrong and I didn’t know how to fix it. We stayed in a hotel somewhere in Bangkok but Mike said he wanted to go out alone and think about our problems. He did not come back that night till 3 in the morning and when he did come back he was drunk.

He said he knew I had been seeing other farang while he had been away and that my family only wanted his money. He said it was a stupid idea for him to marry a slut anyway and he wanted me to go back to Pattaya in the morning. I couldn’t believe things had turned so bad. I thought I had made everything good for him but he seemed to hate me. I couldn’t sleep with him while feeling so bad so I spent the rest of the night sleeping on the bathroom floor.

The next day Mike gave me 100 baht for the bus fare back to Pattaya and told me to go. I cried all the way back to Pattaya. What was I going to tell everyone at the Bar? What bad thing had I done to make everything so bad? I knew everyone would say I was stupid to love a farang. Many people told me farang only think of themselves but I thought Mike was different.

Mike went home two weeks ago now and I know I will never see him again. I have hardened my heart and will never make such a stupid mistake again. Next time a farang loves me I will get as much money from him as possible but I will never open my heart to one again. It hurts too much and I think I hate them all. I don’t understand why they are so rich while we are so poor. What I do understand is that I need money for my family and I am going to get as much as possible. What happens to me doesn’t matter but I want to do everything for my family.

I have not contacted anyone in my village since Mike left. I don’t know what I can say to them. I have lost so much face I don’t think I can ever go home again. I still send the money though and I’m earning even more now because I am learning how to get as much out of the farang as possible.

En ting som aldri kommer fram eller blir kritisert er alle de Skandinaviske damene som før kjøpte sex i syden, men som nå valfarter til blant annet Gambia for å kjøpe sex av unge gutter. Om ikke det er like utbredt som i Thailand så begynner det å nærme seg faretruende. Hvorfor er det aldri noen som kritiserer dette. Er det fordi damene har lov å kjøpe og utnytte disse guttene for å få litt pikk fra "fargede" små gutter. Her er det snakk om utnyttelse på det groveste og disse damene gifter seg aldri eller forsørger guttungene sine.

Skulle vært moro å høre hva andre mener. :P

Endret av vin&grønt

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
vin&grønt

Når man har lest dette konstruerte brevet så kan dere få svaret fra Mike som også er et konstruert brev, men fra en annen kilde.

Mike's historie

My name is Mike. I am 24 years old and live and work in Sweden. I recently had a close call with a Thai prostitute and almost made the biggest mistake of my life.

I was born into a middle class family in Sweden. Although we were quite well off my parents instilled in me the need to take care of myself. When I went to university they made me take out a student loan because they said I should learn to be responsible for my own affairs. They did help out though when things got a bit tough financially.

I finally graduated with a BCom majoring in computer science. I got a great job almost immediately as a systems engineer for a large computer company. The starting salary was excellent and for the first time in my life I found out what it was like to have money to spare.

I had been working for just 11 months when Jan a good friend of mine suggested a holiday in Asia. He had heard stories about beautiful beaches, cheap living and wild women. While I’d never thought about visiting Asia I warmed rapidly to the idea. Before I knew it we were sitting on a plane and on our way to Bangkok.

What an unbelievable place. Stinking hot, crazy traffic and sex starved girls everywhere. I couldn’t walk down the street without some honey propositioning me. Jan took me to a place called Nana Plaza which is full of Go Go bars – incredible. There must be a thousand girls in this one place and most of them were dancing naked. To be honest I went a little crazy.

In the first three days I slept with 12 women. Now I’m not boasting and anybody can do this in Bangkok. I noticed that most of the guys in these bars were a lot older than me and I found I could quite often get a girl to go with me for free. I guess I’m reasonably good looking and quite fit, so I seemed to be in big demand. I always had to pay a bar fine but 500 baht wasn’t too much of a strain. I like to think I don’t have to pay for it and was pleased when the girls wanted to stay with me because they liked me and not because I was flashing a big wad of cash in their face.

On the fourth day we headed down to Pattaya, a beach resort just south of Bangkok. This place seemed to have even more girls than Bangkok if that’s possible. I was ready by now to slow the pace down a little. To be honest I was close to exhaustion and a bit of relaxing on the beach seemed like a great idea. That night we went bar hopping and I met Noi. What a sweet heart.

She was just 21 and we seemed to click right away. I paid her bar fine which was a ridiculous 200 baht. As I really liked her I decided to give her a treat and took her to one of the most expensive restaurants in Pattaya and then out dancing. We had a ball and although communication was a bit difficult, with the aid of my trusty phrase book we managed to get by. The next day I decided to keep Noi with me for the rest of my time in Pattaya, so I paid her barfine for the next six days.

Things just got better and better. The sex was great and Noi just couldn’t do enough to make me happy. She even took all my clothes home to wash and iron them. We visited all the touristy places and went bar hopping every night. Jan had a different girl every night and said I was stupid to stick with Noi. I did manage to sneak off to a couple of massage places during the day but was more than happy to stick with Noi each night.

I didn’t want to give Noi any money as it seemed to me it would make our relationship tacky so instead I took her shopping. I got her new clothes and some stuffed toys and a gold chain. She really loved that gold chain.

By the fifth day I had really developed an infatuation with Noi and started talking about the future. I’ve never met anyone like her and was thinking out loud how great it would be if she could come to Sweden and stay with me. Somehow this idle talk turned into a plan and Noi was really keen. We started talking about passports and visa’s. I knew I’d have to go home first and get everything organized. I suggested Noi stop working as a prostitute because the thought of her with some of the fat ugly guys you see in Pattaya really made me feel ill.

I talked to the mamasan at Noi’s bar and she said Noi could work as a bartender and get a regular monthly salary if she liked. I could tell Noi really liked the idea, as she obviously hated selling herself. Our last night together was spectacular and the next day as the taxi whisked us back to Bangkok I felt really sad to be leaving. Jan said I was crazy and pussy whipped and I guess he was right but I just couldn’t see it that way.

We had two more days of carousing in Bangkok before we headed back to Sweden and normality. Back home it all seemed like some weird dream. Was I really going to bring a Thai prostitute into my home? Explaining that to my parents was not going to be easy so I decided to keep it just between Jan and I for the time being.

A visit to the immigration service confirmed that getting a three-month visa for Noi would be no problem. Although my job was quite well paid it was going to take a few months to save up enough for me to return to Thailand and pay for Noi’s trip back to Sweden. For three months I saved every spare penny. Going out with local girls was boring after the wild times in Thailand so I was happy to stay home and count the days until I could return to Noi. I phoned her every week but it was quite difficult to understand her on the phone. Sometimes when I rang, she wasn’t in the bar. It made me wonder if she was still on the game but I felt sure she was remaining true to me.

Jan gave me a copy of a book he brought in Thailand called Hello My Big Big Honey. It was all about how Thai bar girls ripped of stupid foreigners. Some girls have three or four boyfriends sending them money while they still work as prostitutes. It did make me think, but as Noi had never asked me for money, apart from 3000 baht for her passport, I felt sure she was different from the girls in the book.

Finally the day arrived for my return to Thailand. I couldn’t resist spending a couple of days in Bangkok before heading down to Pattaya to hook up with Noi. Nana Plaza was still rocking.

The smile on Noi’s face when I walked into her bar made all the saving and scrimping worthwhile. We picked up right where we left off and things were great. I asked Noi to quit her job so I wouldn’t have to pay a bar fine everyday. It seemed really tacky somehow and I couldn’t see why I should make her boss rich.

That night after a great session, Noi told me she wanted me to visit her family in Isaan. I wasn’t really that keen as I’d sort of planned a week of fun in Pattaya before heading for home. Noi was quite insistent though and I thought it would be an interesting experience so I agreed.

When I saw the bus that was going to transport us to the boondocks I knew I’d made a mistake. Tiny uncomfortable seats, no air conditioning and absolutely packed. Twelve hours of hell. Once we were North of Bangkok the only food available was disgusting and it was so hot I felt sick for most of the trip.

Finally we arrived in Noi’s village. Talk about primitive! The house we were to stay in was basically four walls a floor and a roof through which you could see the stars. No furniture and the toilet was a hole in the ground. The only shower was a huge bucket of water with a scoop for throwing the water over yourself.

It appeared that the whole village had turned out to greet us and I had to spend a small fortune buying everyone beer and whiskey. People kept appearing from every nook and cranny and all had to be supplied with booze at my expense. It was actually quite a fun party but I spent a small fortune. Then when I was actually feeling quite merry, Noi dropped her little bombshell. Apparently it is a no no for unmarried people to sleep together in the village so I got to share a room with a bunch of unmarried guys. No nooky for me that night. No beds either just a mat on the floor.

I woke up the next morning feeling like shit. After breakfast of watery rice (yuk) a cousin or uncle of Noi wanted to speak with me. His English was quite good, as he had spent some time in Bangkok working for an English company.

After a bit of small talk he got straight to the point. How much was I going to pay for Noi? I couldn’t believe it. He was actually trying to sell her to me. He had a hard luck story of how Noi’s mother was in financial strife and I was to be the great white savior who would bale her out of the financial poo. What a shock! I told him there was no way I was paying anything for Noi. She loved me and I loved her, not her mother – end of story.

Uncle was not happy and said I didn’t understand Thai customs. I understood all right! Everyone in the village was intending to part me from as much of my money as they possibly could. Maybe they thought I was stupid but there was no way I was falling for this scam

Somehow everything seemed to click into place and I felt like I’d been manipulated into this bizarre situation. All I wanted to do was get away from this hell hole as fast as possible. I found Noi and told her what had happened. She only looked surprised when I said I wasn’t falling for it. What’s more I was going back to Bangkok today and she could come with me or forget the whole thing.

Well Noi was quite upset and the family were looking at me like I was a mass murderer or something. After a few tears Noi agreed to return with me to Bangkok. For the nine hour bus ride she hardly said a word. She was obviously sulking because I hadn’t anteed up vast sums of cash for her family. She kept giving me dirty looks and then crying quietly to herself. The more I thought about it the more sure I became that it was all a set up. Fleece the farang is the name of the game. I probably wasn’t the first but at least I hadn’t fallen for it.

After we checked into the hotel I had to get some time alone so I told Noi I was going off to think about things and maybe she should do the same. Somehow I found my way back to Nana Plaza and ended up drinking too much and taking one of the Go Go girls to a short-time hotel right in the Plaza.

As I walked back to the hotel I realized I’d just about made a terrible mistake with Noi. She was a prostitute and her only intention was to make money. She considered me to be like an ATM. Push the right buttons and money comes out. I was fairly sure she had been sleeping with other guys while I was back in Sweden as well. Obviously the whole thing was a disaster and I had to straighten it out. When I got back to the room we had a huge fight. I accused her of sleeping with other guys and trying to rip me off as well. She didn’t deny it so I guess it was true. She spent the rest of the night in the bathroom. She said she couldn’t sleep with me anymore. I guess she’d figured out that my money was staying firmly in my pocket.

In the morning I gave her the money to return to Pattaya and we said out strained good byes.

I still had a few days left in Thailand so I made the most of it. This is one wild country and as long as you don’t let your heart get in the way of your brain, its heaps of fun.

I know I’ll be back in Thailand again but I’ll never fall for another Thai girl.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

×