Freeman

Toppen av paranoia - Noen bedre/verre?

Jeg har ikke røykt mye grønt i mitt liv - Jeg har faktisk bare prøvd en type for ca. 20 år siden, og det var intenst på hjernen. I all hovedsak en negativ opplevelse, men likevel savner jeg det nå, sett i nostalgiens lys. Denne historien vil jeg gjerne dele.

Innledning:
Det hadde seg slik at min bror og jeg bodde i et miljø hvor det var vanskelig å få fatt i noe som kunne gi adspredelse. Savnet etter en slags rus ble så stort at vi bestemte oss for å se til Amsterdam, for det var jo der det forgikk, ikke sant? Vi var begge tidlig ute med data, og selv om dette var i internetts barndom, fantes det allerede en slags hjemmesnekra nettbutikker for weed. Dette var i den tiden man nærmest hilste hverandre som om vi skulle være aliens fra andre planeter hvis vi kom i samtale med utlendinger. "Greetings from earth, fellow being."
Slik var det da vi samtalte med disse hollandske gründerne. Etter masse høflighetsfraser, for det var ikke handlekurv-system på den tiden, fikk vi bestilt 20 gram med noe som gikk under navnet "skunk". Det var billigste type, for økonomien i det hele var en viktig faktor for oss. Vi fikk det sendt i posten med en slags "co: adresse" til noen intetanende, godt voksne, bekjente. Det stinket virkelig i våre venners hus da vi kom for å hente det. So much for stealth...

Selve opplevelsen:
Jeg måtte reise til Oslo i 14 dager, og derfor ville min noe yngre bror prøve dette alene første gang. Da jeg kom hjem etter en tid, ble jeg fortalt de merkeligste historier fra min bror. Han hadde prøvd det en gang, men ikke våget mer. Jeg kimset av dette, og vi ble enige om å prøve det sammen på noe som vi regnet som et trygt, nærmest skuddsikkert, trygt sted. Vi fant et sted, langt fra nærmeste hus, med bare en bitteliten fotballbane omkranset av en gruslagt tursti. Vi ventet til mørkets frembrudd for å unngå turgåere og slikt, og fyrte opp. Rullet hver sin joint etter beste evne, og puffet i vei. Ingen ting skjedde. Klokka var omtrent 11 om kvelden. Vi bestemte oss for å rulle en ny...
Ja, det er omtrent det siste jeg husket av selve røykingen. Det neste jeg husker er oss to, fastlåst i en evig sirkel, rundt og rundt fotballbanen med ustødige, nervøse skritt. Vi holdt hverandre i armen, for vi var livredde for at en av oss skulle gå seg vill. Med alvorlige gnagsår, husker jeg, fortsatte vi denne runden. Vi våget ikke å gå vekk fra den veien vi kjente - altså rundt og rundt den lille fotballbanen. Vi diskuterte i det vide og brede hvordan vi skulle komme oss vekk fra denne runden. "Hvor er det trygt? Hvor kan vi sette oss ned? Hvor kan vi gå? Hva om det kommer noen?" Siden jeg var storebror, og siden det var begynt å lysne, måtte jeg gå foran med et godt eksempel, og argumenterte for at vi skulle våge å ta ca. 30 skritt til høyre når vi var i den ene svingen, for der var det en liten sandstrand. "Men husk å telle skrittene!", tilføyde jeg broderlig. "Så vi vet hvordan vi kan komme oss tilbake igjen."

På dette tidspunktet hadde det gått ca. 4 timer, og vi var skikkelig slitne av all gåingen og all den nervøse småpraten. Musklene i munnen var nærmest lamme av prat. Vi vågde å gå de 30 skrittene over gresset til høyre og endte opp i stranda. Min bror vågde ikke å legge seg ned, men storebror måtte ta støyten og vise at det gikk an: "Det går så fint! Husk at vi legger oss jo ned hver  gang vi skal sove! Mennesker har gjort dette i tusener av år, og vi eksisterer fortsatt, så jeg velger å legge meg ned nå!" 
Men den vågale storebror fikk snart angre på sine bråkjekke utsagn, der han lå:

"Ahh... Øhh...", utbrøt visst etter sigende storebror.
"Hva er det?", spurte en svært bekymret lillebror.
"Jeg tør ikke spytte ut tyggisen. Vet ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg tror jeg trenger hjelp!"

Vi diskuterte i det vide og brede hvordan vi skulle gå frem for at jeg skulle få denne tyggisen ut av munnen. Jeg turte ikke spytte den ut, men jeg turte heller ikke ha den der. Etter en stund løste problemet seg av seg selv, for rusen begynte å gå over, og ting virket ikke så uoverkommelige lenger. Klokka var vel omtrent 5 om morgenen da vi endelig vågde å vende nesen hjemover igjen.

Ja, dette var min første og siste skikkelige paranoia-opplevelse. Et bevis på at selv de minste problemer kan bli nærmest uoverstigelige i enkelte settinger. Frasen "Jeg tør ikke spytte ut tyggisen"  har blitt en klassiker i min nærmeste omgangskrets, og blir raskt dratt frem hvis jeg blir for bråkjekk... Hehe...

- Freeman

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg

He, he god absurd noia historie. Har et par liknende ja. Det går alltid greit til slutt, og det blir noen gode hstorier å mimre over:-)

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå